Enveiskjøring fra SV-fakultetet til offentlig sektor

For 6 år siden startet jeg på statsvitenskapsstudier på NTNU, med et ønske om å gjøre noe samfunnsnyttig når jeg skulle ut i arbeidslivet. Som en typisk «millennial» ønsket jeg å gjøre noe av betydning og utelukket (nokså ignorant) jobber i privat sektor.

Jeg hadde en forestilling om at bedriftens samfunnsansvar primært motiveres av PR-hensyn, og at samfunnsnyttig arbeid og en stilling i Barcode ikke kunne forenes. Senere, trygt plassert i et kontorlandskap i en offentlig instans, med en utdanning skreddersydd for en saksbehandlingsjobb, gikk det opp for meg at drømmejobben min i offentlig sektor – der utdanningen min tilsa at jeg hørte hjemme – kun var basert en forestilling om at næringslivet og samfunnsvitere ikke hadde bruk for hverandre. Det gikk opp for meg at jeg ønsket å jobbe med PR- og kommunikasjon, enten i det offentlige eller i det private næringsliv, og jeg landet et internship i Deloittes markeds- og kommunikasjonsavdeling.

Det er en mur mellom offentlig og privat sektor med hensyn til arbeidslivsmobilitet. Ifølge en forskningsrapport fra Frischsenteret går bare 19 prosent av offentlig ansatte til privat sektor ved jobbbytte, og 11 prosent går fra privat til offentlig. Denne muren preger i stor grad også rekrutteringen av samfunnsfagstudenter til det private næringsliv, samt hva slags oppfatning disse studentene har om det private næringsliv. Sagt med andre ord: @tingo:Samfunnsfagstudenter og næringslivet bør få øynene opp for hverandre.

Jeg opplever at næringslivet og samfunnsvitere er preget av et gjensidig forhold der ingen av partene er spesielt opptatt av hva den andre gjør. Jevnt over har næringslivet lite kunnskap om hva slags kompetanse samfunnsvitere har, samtidig er ikke samfunnsvitere spesielt opptatt av hva som foregår i næringslivet. Her må begge parter bli bedre.

Administrerende direktør i NHO, Kristin Skogen Lund, skriver i sin kronikk i DN 01.03.2017 at næringslivet «(..) trenger også dem som evner å tenke nytt og kreativt og dem med forståelse for prosesser, informasjonsflyt og interaksjon.» Jeg tolker dette som at Lund etterspør tverrfaglighet i næringslivet. Altfor lenge har stillingsannonsene til jobber i det private hovedsakelig henvendt seg til økonomer, jurister og teknologer. Bør ikke tverrfagligheten også inkludere andre kompetansebærere, som for eksempel samfunnsvitere eller humanister? Er ikke litt av poenget med å ha et næringsliv som tenker nytt og kreativt, at de også evner å tenke nytt rundt hva slags kompetanse man faktisk trenger? Både næringslivet og samfunnsvitere har en jobb å gjøre før det blir en realitet.

Samfunnsvitenskapstudenter bør bli klar over at en jobb i næringslivet kan tilfredsstille deres behov for å føle at de bidrar til samfunnsnyttige formål. Millenniumsgenerasjonen er opptatt av å fortelle seg selv, og andre, at de gjør noe meningsfylt. Deloittes nordiske Millennial Survey 2017 viser at mange millennials føler arbeidsplassen er et sted de kan være aktive deltagere i samfunnet, fremfor tilskuere. Undersøkelsen viser også at næringslivets evne til å involvere seg i samfunnsnyttige aktiviteter også er viktig for å skape lojalitet blant unge arbeidstakere, samt gi de en følelse av myndiggjøring og ansvarliggjøring. @tingo:Næringslivet må ta dette behovet på alvor og vise til unge nyutdannede at arbeidsplassen også er en arena der de kan de kan påvirke samfunnet.

Til alle dere studenter: Velg en arbeidsgiver som tar deres behov for å bidra til samfunnsnyttige formål på alvor, og vis hvorfor de har behov for deres kompetanse.