Doktor, doktor! Jeg har fått mastersyken.

Heldigvis trenger ikke alle en mastergrad for å lykkes i arbeidslivet. Heller ikke en doktorgrad. Alle skal ikke jobbe på universitetet og alle kan ikke bli ingeniører. Men, alle trenger å vite hva kompetansen man får etter endt studium inneholder.

Hvilke kvalifikasjoner har jeg? Og hva kan jeg bruke dem til?

Utfordring 1: Utdanningsinstitusjonene skal formidle denne kompetansen på en konkret og forståelig måte, sånn at alle studenter kan forberede seg til arbeidsmarkedet samtidig som de studerer. Du skal vite hva du er kvalifisert for når du kommer ut i arbeidslivet. Her har spesielt universitetene et stort forbedringspotensial.

Utfordring 2: Næringslivet og arbeidsgiver har ansvar for å sette seg inn i og anerkjenne hvilke fordeler hver enkelt arbeidstaker har – også arbeidstakere med høyere utdannelse.

Den pågående debatten om «mastersyken» står i sterk kontrast til begrepene ansvar og anerkjennelse, og er mer en avskrivning av den kompetansen en med mastergrad faktisk har.

Det er tydelig at verken BI-professor Linda Lai eller NHO-direktør Kristin Skogen Lund ser hele bildet i sine uttalelser tidligere i høst i Dagens Næringsliv om «mastergradssyken».

De som støtter syken understreker at fordypning i et emne ikke gir deg rett til å jobbe videre med dette emnet i all fremtid. Jeg kan være enig i at min mastergrad i Allmenn Litteraturvitenskap ved UiB, som ble skrevet med utgangspunkt i en 80-siders roman av en velkjent vestlandsforfatter, ikke nødvendigvis gir meg rett til å gjøre det samme i hvilken som helst annen jobb. Det ville vært et urimelig krav.

Hvorfor syns jeg likevel at å ta mastergrad er noe av det smarteste jeg noensinne har gjort?

Jo, fordi en mastergrad er mye mer enn et emne, en problemstilling og et enkelt fagfelt. Skogen Lund mener at det ikke er vits å ta mastergrad hvis graden ikke har «forankring i reelle behov» og Lai ser ingen vits i at folk får «betalt for en master i teatervitenskap eller andre fag der det ikke finnes jobber». Ingen av dem ser at en mastergrad også er et håndverk – uavhengig av fagfelt.

Til alle med mastergrad og til alle arbeidsgivere. Dette kan du også:

Du kan fordype deg. Å vite hvordan man skal analysere, konkretisere og diskutere et stort emne er verdifullt. Du må se problemet, dele det opp og se alle delene i forhold til hverandre før du tar en avgjørelse.

Du kan manøvrere enkelt i informasjonshavet. Før oppgaven løses, må alle steiner snus og alle kilder får et kritisk blikk. Med en master i sekken er du spesielt god til å sile ut relevant informasjon.

Du er strukturert og leverer i tide. For å klare en master må du jobbe effektivt og målrettet innenfor gitte rammer. Du må ha oversikt over tidsbruken og ha kontinuitet i arbeidet for å kunne levere godt og i tide.

Du har arbeidsvilje. Har du levert mastergrad, vet arbeidsgiver at du er vant til å ta i et tak og at du vet hva som skal til for å løse en stor utfordring. Å ha ansvar for en mastergrad vil si at du har vært prosjektleder for ditt eget faglige prosjekt.

Du takler stress. Det er uten tvil det største arbeidet du vil gjøre (om du ikke går videre i systemet). Det er mange faktorer man ikke er herre over, mye kan skje underveis og da må man ta raske avgjørelser.

Du har skriftlig kompetanse. Du har skrevet en oppgave på over 100 sider. Du har formidlet fagfeltet ditt, vært bevisst leseren, fått veiledning, skrevet utallige utkast, kuttet, språkvasket og korrekturlest.

Norske universiteter har et stort forbedringspotensial når det gjelder å gi studentene og arbeidsgiverne de argumentene de trenger for å se og forstå kompetansen. Å si, som Lai Li, at teatervitenskap ikke er relevant er i beste fall kunnskapsløst – men det er teatervitenskap selv sitt ansvar å formidle relevansen til både studenter og arbeidsgivere.

Til daglig arbeider jeg i tekst- og kommunikasjonsselskapet Språkfolk. Etter flere år i arbeidsliv og næringsliv, vet jeg hva jeg kan og hva som forventes av kvalitet. For å leve opp til dette kvalitetsstempelet, må våre ansatte ha mastergrad.

For er ikke problemet heller enn «mastersyken», at næringslivet ikke ser og benytter seg av den kunnskapen som studenter fra universitetet faktisk besitter etter endt utdannelse?

Kronikken har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende