Det handler om respekt

Mange husker det nok først og fremst som et tragikomisk innslag i valgkampen: Erna Solberg blir konfrontert med en masteroppgave om formueskatt som viser svakheter ved Høyres skattepolitikk, hvorpå hun avfeier oppgaven som en «studentrapport» og avbryter intervjuet når spørsmålene blir for inngående.

Debatten om formueskatt raste videre, og masteroppgaven ble stadig omtalt som «studentoppgave». Noen kommentatorer plukket det opp, og mente det var et dårlig retorisk grep – men det førte ikke til noen større diskusjon. Twitteratet fikk det i alle fall med seg. Flere spurte Høyre om ordbruken var et uttrykk for deres utdanningspolitikk, og om det var dette de mente med «kunnskapssamfunnet». De fikk ikke svar.

Spørsmålet i ettertid er om dette kun var en hersketeknikk – et forsøk på å diskreditere forskning som konkluderer i strid med Høyres politikk – eller om det er et uttrykk for et syn på selve masteroppgaven.

Man kan kanskje si at en masteroppgave er en rapport skrevet av studenter og derfor en studentrapport. Det er sant, men samtidig en svært upresis beskrivelse. «Studentrapport» framstår som en slags sekkebetegnelse for skriftlig arbeid produsert av studenter. Å gi uttrykk for at det er ett fett hvorvidt et resultat framgår av en masteroppgave på 30 studiepoeng eller som en to-siders rapport fra et innføringsemne er i beste fall respektløst.

Masteroppgaven er klart definert i Forskrift om krav til mastergrad. Den skal ha et omfang på 20, 30 eller 60 studiepoeng. Ifølge NOKUT-rapporten «En mastergrad er ikke en mastergrad» fra 2012 hadde alle studieløpene som innebærer masteroppgave et krav om omfang på minst 30 studiepoeng. Det tilsvarer altså minst et halvt års fulltidsstudier.

Etter forskriften skal det være et selvstendig arbeid, enten alene eller med andre studenter, som skal vise forståelse, refleksjon og modning.

En annen tolkning av Solbergs uttalelse er at den gir uttrykk for et statusfall, hvor masteroppgavens tyngde ikke skiller seg tilstrekkelig ut fra andre oppgaver som skrives i studieløpet. Det er så fall noe vi bør ta på alvor.

Før kvalitetsreformen fra 2003 het masteroppgaven «hovedoppgave», og det fantes knapt studenter som leverte til normert tid. Begrunnelsen for endringen var for lav gjennomstrømming i utdanningene og at lange studieløp gir store kostnader både for den enkelte og for samfunnet, og fører til at kandidatene kommer sent ut i arbeidslivet.

Dagens masterstudenter er betraktelig flinkere til å levere i tide. Samtidig kan noen fagområder oppleve at mastergraden nærmest har blitt den nye bachelorgraden, hvor «alle» trenger master for å komme i relevant jobb. Masterstudier er noe for massene, ikke for de få. Det trenger ikke bety at mastergraden er blitt dårligere, men det kan bety at den på noen fagområder er i ferd med å få et image-problem.

Én ting man bør gjøre for å snu utviklingen er selvsagt å sørge for at de som ønsker det, kan gå ut i relevant jobb etter fullført bachelorgrad.

Et annet viktig grep er å synliggjøre masteroppgaven som forskingsarbeid. Her bør man også sørge for at flere studenter faktisk får forske. I dag er dette noe som i stor grad skjer etter trykk fra grasrota, fra fag og programutvalg. En nøkkel til begge problemene ligger i finansieringssystemet. Problemet er at det ikke finnes insentiver verken til å undervise eller til å la studenter delta i forskningsprosjekter i den nåværende finansieringsstrukturen.

«Studentoppgaven» fra NHH var basert på forskning og fikk karakteren A. Professorene som var veiledere gikk også ut i media og forsvarte oppgaven og funnene som ble gjort. Antakeligvis var Solbergs omtale av masteroppgaven først og fremst et forsøk på å forsvare seg mot forskning som kom svært ubeleilig i valgkampen. Uansett står den som en skarp kontrast til tiltredelseserklæringens fagre ord.

For framtida får norske studenter håpe at «respekt for kunnskap» også inkluderer kunnskap som Høyre ikke liker.