En fektemester tar farvel

Da jeg begynte på Blindern i 1993, på Mat-Nat., var jeg nok en unnselig figur. Man kler kanskje å være ensom, sjenert og sosialt handicappet når man tar informatikk-utdannelse, men gøy var det ikke. Man får ikke så mye ut av fadderuka hvis man ikke tør snakke med folk. Men jeg hadde én ting: En kamerat hadde dratt meg med på fektekurs i første-gym, og sporten fanget meg fra første stund.

Det gikk et helt semester før jeg turte begynne, men jeg fant meg fort vel til rette i OSI Fekting. Studentfekting var, som studentforeningslivet ellers, en øvelse i å ha det så gøy man kunne. Å vinne banketten er å drikke mest, være lengst oppe, og likevel møte opp neste morgen.

Medlemstallet gikk opp og ned, men vi hadde som regel en hard kjerne, med gutter og jenter som var akkurat litt mer ivrige på fektingen, festene og hverandre. I de senere årene har trenden vært mer ned enn opp, både sosialt og idrettslig. Nybegynnerkullene har blitt mindre, det har vært vanskeligere å få folk til å fortsette. Det er tydelig at studentene i dag har mindre tid til overs utenom å produsere studiepoeng.

Det er lett å sette fingeren på når den negative trenden begynte. Da Domus Athletica sto ferdig i 1996 gikk prisen på adgangskort til Idrettsbygningen på Blindern opp fra 250 kroner til 750 kroner i semesteret, visstnok fordi det nye bygget ble dyrere enn planlagt. Det føltes jo selvfølgelig urettferdig for oss som bare trente på Blindern, at vi plutselig måtte betale tre ganger så mye på grunn av et bygg vi ikke engang brukte.

Argumentet var det samme som brukes i dag: Adgangskortet gir deg et bredt treningstilbud, med svømmehall, treningsapparater, tredemøller og ergometersykler. Og det er mye billigere enn SATS! Et så godt tilbud kan man vel ikke si nei til? Og ikke kunne vi si nei heller. Det var SiO som eide bygget, det var SiO som ga tilskudd til OSI og dermed fekteklubben. I så fall måtte vi bytte klubb.

Da startet den gradvise forvandlingen, der Idrettsbygningen på Blindern skulle bli til Athletica Blindern. Ett etter ett ble de små og mellomstore rommene pusset opp og fylt med treningsapparater, aerobics-utstyr og ergometersykler, og en ny type trening gjorde seg mer og mer gjeldende. Den seriøse, konsentrerte og målrettede treningen. Trening som selvmedisinering, som en skje Sana-sol om morgenen, trening som preventivt vedlikehold. Med nøye planlagte øvelser og antall repetisjoner, der alle svetter hver for seg og med musikk på øret, og der de ekstra flinke tørker av setet etter seg.

Forvandlingen var komplett da underetasjen og garderobene på Blindern ble pusset opp for noen semestre siden. De slitne, men romslige garderobene ble fylt til randen med smale skap og korte benker etter modell fra treningssentrene, og veggene i gangen ble dekorert med logoer og motiverende slagord som «The difference between try and triumph is a little umph». I den nye garderoben er det rett og slett ikke plass til å kaste bort tiden på prat. Det er vanskelig nok å manøvrere en fektebag der inne.

Dette er jo en klart mer effektiv måte å produsere trening på. Folk kan komme og gå som de vil, uten å måtte være der til faste tider. For det er dette vi snakker om, ikke sant? Produksjon av trent muskel per time, per kvadratmeter? Skal man operere etter bedriftsøkonomiske prinsipper, så må man kunne måle effekten av det man gjør. Vennskap som dannes og dannelsesreiser som gjøres kan dessverre ikke måles, og etter Kvalitetsreformen er det vel uansett ikke ønskelig å bruke for mye av studietiden på å leve. Det skal produseres kompetent arbeidskraft, så effektivt som mulig.

Etter forhandlingene mellom OSI og SiO i 2014, blir det snakket om at SiO ikke skal bedrive virksomhet som konkurrerer med OSI. Etter min mening har SiO holdt på med akkurat det helt siden 1996! Det var da arbeidet med et «SATS for studenter» ble påbegynt. Alle treningsformer er i konkurranse med hverandre – og SiO satser hardt på alt det de ikke trenger OSI for å tilby.

Og de har gitt seg selv utmerkede konkurransevilkår: «Betal 1000 kroner i semesteret for tilbudet vårt. Betal 1000 kroner pluss 275 kroner i semesteret for å drive med fekting. Ikke interessert i tilbudet vårt? Beklager, det må alle betale for. Alle må dra lasset, vet du.»

Jeg tror selvsagt ikke at SiO er onde. På ett nivå er det sikkert fint at de sørger for maksimalt med trening for semesteravgift-kronene. Og treningssenter, personlig trener og «umph» er populært for tiden. Men er en styrt avvikling av OSI og studentidrett basert på frivillighet i Oslo, en politisk villet handling? Hva med det sosiale aspektet ved trening? Er det ikke egentlig trivsel SiO skal drive med? Tredemøllene gjør nøyaktig det samme hos Athletica som de gjør hos SATS ELIXIA og Fitness24Seven. Men det er bare OSI som kan tilby hyttetur med øl, badstu og sabelfekting.

Jeg håper politiske krefter i Oslo ser dette problemet snart. Trivsel kan ikke produseres, det må legges til rette for. Og når systemer basert på frivillighet rakner, er det veldig tungt å få stablet dem på bena igjen. Hvis det virkelig er politisk vilje til å fortsatt ha frivillig og organisert studentidrett i Oslo, så må SiO stanse målingen av trent studentmuskel per time, men heller se hvor godt de faktisk tilrettelegger for det frivillige tilbudet. I hvert fall så lenge de er premissgivere for det.

En siste fornærmelse er navneskiftet, fra «Domus Athletica» til «Athletica Domus», for å sementere varemerket «Athletica». Det er jo ikke slik Universitetet navngir husene sine! Det er slik: «Domus Academica», «Domus Media» og «Domus Bibliotecha». Denne umusikalske mutasjonen demonstrerer godt den manglende respekten SiO har for det å være en del av UiO.

OSI Fekting var til tider hele min sosiale tilværelse på Blindern. Jeg fikk min første kjæreste der, og traff hun som nå er min kone gjennom en fekteelev. Jeg kan altså takke OSI for både kone, barn, masse livserfaring, sosiale ferdigheter, passelig gode fekteferdigheter, og fysisk aktivitet gjennom hele mitt voksne liv. For dette er jeg naturligvis dypt takknemlig.

Det har vært en stor glede for meg å undervise fekting for hundrevis av studenter. Og til alle dere som kom til OSI, fortsatte med fekting etter kurset og ble mine klubbkamerater: Tusen takk, dere har gjort meg til den jeg er.