Kunsten å trives

Det er ikke lett å komme til en ny by, til et nytt studiested, eller til et miljø der hvert fjes du møter er ukjent. I tillegg står nye faglige utfordringer for tur. For mange studenter tar det tid å tilpasse seg, og å venne seg til alle disse nye inntrykkene i hverdagen. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2014 viser dessverre at det er for mange studenter som føler seg ensomme i studietiden. I år må man jobbe for å endre dette.

Fadderuken markerer for de fleste studentene starten på studenttilværelsen. En uke fylt med sosiale aktiviteter og lange kvelder. Dessverre begynner idyllen å slå sprekker for de mest uheldige av studentene allerede her. For kanskje er det ikke like lett for alle å være ute i de sene nattestimer allerede den første uken i et langt studieløp. Og kanskje er det ikke lett for alle å føle seg som en del av en sosial gruppe fra dag én. Hva skjer med dem som faller utenfor helt fra starten av?

Tilhørighet er et ord man i stor grad bruker når man snakker om trivsel i studiene, og det er langt i fra tilfeldig. Jeg tror at dersom du føler tilhørighet til studiebyen din, til institusjonen din og til et faglig eller sosialt miljø, vil du etter all sannsynlighet også få en bedre studieperiode. Men tilhørighet kommer ikke av seg selv. Det krever innsats fra deg som ny student, fra dine medstudenter, fra institusjonen og fra byen du studerer i. Alle studenter har rett på en god studietid.

Ikke bare skal man benytte starten til å gi studentene et godt inntrykk av skolen de har begynt på. Man skal også vise dem, inkludere dem, og skape nye gode faglige og sosiale miljøer som skal innby til utvikling. Dette både for studentene og for institusjonene.

Er man en av de uheldige som faller utenfor, kan den lange veien gjennom et studieløp virke uendelig. I ytterste konsekvens kan situasjonen bli så vanskelig at studenter faller fra studiene sine. En forferdelig avslutning på en periode som skal være fylt med læring, personlig utvikling og glede.

Det er derfor man aldri kan presisere godt nok hvor viktig det er at institusjonene, studentsamskipnadene og studentene selv jobber for at det alltid finnes et sikkerhetsnett som kan ta i mot de som faller. Det skal alltids finnes et håp, en person å snakke med, og et kart over veien tilbake til studiemiljøet. Dette avhenger av at man tør å snakke om de utfordringene man har, og at alle studenter bidrar til å senke terskelen for å si at «Jeg sliter litt om dagen, og trenger noen å snakke med». For det skal ikke være skummelt å spørre om hjelp, og hjelpen skal finnes.