En epleskrotts bekjennelser

I de siste ukene har det rast [en debatt](bb) i kristne (spesielt frikirkelige) miljøer om en viss metafor som blir brukt om menneskers — og da spesielt kvinners — seksualitet, når det kommer til det evig betimelige spørsmålet om hva vi vil med den, nemlig epleskrottmetaforen.

Les også: "De fortapte sjelers møteplass"

Debatten ble startet i den kristne avisa Vårt land av jusstudenten Kristine B. Gripsgård for rundt en måned siden. Der bejente hun — en ung kvinne med frikirkelig bakgrunn — at «hjertet hennes brast», da hun fant ut at en ung jente ble støtt ut av sitt trossamfunn grunnet ting vi ellers i samfunnet ikke hadde ansett for å være klanderverdig seksuell atferd i det hele tatt.

Metaforen går i grove trekk ut på at hver gang du har sex før ekteskap, er det som at du er et eple som blir tatt en bit av, og da vil det til slutt være kun en skrott igjen som det er tvilsomt om noen vil ta de siste bitene av. Slike metaforer er, for å si det mildt, hårreisende å ta i bruk for å undervise unge mennesker om god seksualmoral i et moderne samfunn som vet så mye om sex og seksualitet, med alle de gledene, oppturene og nedturene seksuallivet rommer. Gripsgård understreker dog de store fordelene med kristen seksualmoral, sånn som behovet for å sette grenser, og verdien i en kritikk av et overseksualisert samfunn, som spesielt unge (kvinner) i dag må bale med.

Les også: "Vi trenger teknologisk valgfrihet"

Det som ikke blir tatt opp, utenfor disse religiøse rammene, er viktigheten, kanskje nødvendigheten, av å bruke metaforer når vi snakker om det menneskelige som sådan, samt det evinnelige spørsmålet om hva mennesket er. Seksualiteten er en uhyre viktig del av den menneskelige tilstand, men så vidt meg bekjent er en av fordelene til de frikirkelige miljøene — og ikke bare frikirken, men så å si samtlige av det norske samfunnets store religioner, sånn som islam og hinduismen — evnen og viljen til å snakke om seksualitet som noe helhetlig og åndelig. Som en integrert og uutslettelig del av den menneskelige tilstand, men ikke som hele sannheten om oss som besjelede vesener.

For når det kommer til seksualundervisningen i skolen, på universitetene og i samfunnet for øvrig (sosiale medier, pressen, etc.) så er det en slående mangel på det integrerte perspektiv, da det heller er fokus på å maksimere nytelse og øke trygghet i seksuelle relasjoner. Sex og seksualitet handler i det sekulære perspektivet om helse, funksjon og nytelse, som om disse tingene er livets endelige mål, og ikke dyp mellommenneskelig kontakt, forståelse eller psykisk utvikling. Det er store og åpenbare goder knyttet til å lære mer om den menneskelige kroppen, og dermed også din egen, unike instansiering av denne, men vi lever i et samfunn som ikke bare er blottlagt for en felles moral — slik filosofen og samfunnskritikeren Alasdair MacIntyre hevdet i After Virtue i 1981 — men mer spesifikt en seksualmoral. At vi fomler i blinde når vi skal undervise barn og unge om sex og seksualitet, er kanskje ikke rart (har det noen gang vært lett?) men den en forståelse for (den manglende) moralske rammen, hjelper oss å forstå hvorfor.

For er det en ting debatten i Vårt land og andre steder kan lære oss (sekulære studenter) så er det at metaforer, bilder, på det menneskelige kan hende er nødvendig, for å unngå det synet som ser ut til å være rådende utenfor kirkesamfunnet og moskeene, at vi kun er biologiske systemer som etterstreber å forplante oss med nytelse som hovedmekanisme.

Når jeg ser tilbake på min egen studietid (og før det, skoletiden) så kan jeg ikke akkurat si at hookup-kulturen har vært særlig bidragsytende for min egen personlige utvikling, og jeg kjenner mange som har falt og fortsetter å falle i nytelsesfella. For det er jo bare gøy, ikke sant? En av de tingene unge mennesker sliter mest med i dag, er ensomhet, og overfladiske seksuelle møter med bekjente eller fremmede, tror jeg ikke akkurat hjelper.

Det som heller ikke hjelper, er patriarkalske og utdaterte syn på mennesker som halvråtnende frukt, til det er seksualiteten vår for vakker og sterk en gave å regne. Og religiøse miljø har mye å svare for når det kommer til de eldgamle tradisjonene som lar metaforene gå på bekostning av unge kvinners psykiske helse.

Hva med å se på mennesker som bærerne av mange frukter, og ikke frukten selv: På den måten kan vi gro sammen, beskjære de grenene som viser seg å bære råtten frukt (uheldige seksuelle vaner?) og høste de mange seksualitetens bugnende gaver vi måtte høste som belønning for vårt strev jordlige stev. Her kan både religiøs og sekulær gjødsel være nødvendig, men ingen er tilstrekkelige for å få frukttrærne til å gro alene.

Les også: "Fysikere tror ikke på noen verdens ting"