Nedenom og hjem

Den 22. juli 2011 var Hildegunn Fallang på Utøya. Hun hadde akkurat vært i et infomøte om bomben som var gått av i Oslo, da en kamerat på fastlandet fortalte over telefon at han hørte smell fra AUF-øya.

Snart hørte hun det selv. Da hun så folk begynne å løpe og skrike, forsto hun at det ikke var snakk om rampestreker.

Hildegunn løp ned til vannet, der hun fant et skjulested.

– Jeg satt under en knaus og ringte til mamma, for jeg skjønte at det var fare for at jeg ikke kom til å leve mye lenger. Jeg sa jeg var glad i henne.

Universitas møter 21-åringen mellom forelesninger på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) et halvt år senere. Bare en knapp måned etter at hun svømte vekk fra Utøya var Hildegunn tilbake på plass som student og fadder ved journalistikkstudiet på HiOA.

Veien tilbake til hverdagen kan være vanskelig, enten en har opplevd krig, terror eller en ulykke. Noen vil ikke erkjenne at de trenger hjelp. Andre vet ikke at den hjelpen de behøver finnes. Hjelpeapparatet står parat ved studiestedene – men fungerer det i praksis?

Da hun gjemte seg ved vannet på Utøya og hørte skuddene nærme seg, skjønte Hildegunn at gjemmestedet hennes ikke var godt nok. Instinktivt la hun på sprang vekk fra lyden. I ettertid fant hun ut at gjerningsmannen gikk bak henne på stien.

På vei over øya så hun en gruppe på nærmere ti ungdommer som var blitt skutt.

– De så ut som de hadde snublet over hverandre. Jeg var såpass rasjonell at jeg skjønte at hvis jeg så noen jeg kjente, kom jeg til å stoppe opp. Så jeg fortsatte ned til vannet og la på svøm, sier hun.

Hildegunn ble snart plukket opp av en båt. Først da kom reaksjonen.

I dagene som fulgte fikk hun tett psykologisk oppfølging i Gjøvik kommune. Da skoleåret startet fikk hun tilbud om videre oppfølging av Studenthelsetjenesten.

– Jeg trenger ikke gå dit ofte, men det er fint å ha muligheten. Det går opp og ned, og noen ganger er det fryktelig vondt. Jeg er glad jeg fikk oppfølging med en gang, sier hun.

– Det er store individuelle forskjeller i hvordan en reagerer etter å ha opplevd terror eller krig, forteller Rigmor Mogård, sjefpsykolog i Studenthelsetjenesten.

Sterke opplevelser trenger ikke føre til langvarige traumereaksjoner, men mange får symptomer på posttraumatisk stresslidelse. En kan bli ekstra årvåken og skvetten, som om en fortsatt er i fare.

Over tid kan det føre til konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Mange opplever også angst, sinne og mareritt.

– En kan trenge hjelp til å få sove, få strukturert dagen sin og ikke å stresse. Helsevesenet kan vurdere medikasjon eller samtaler. Det viktigste er å hjelpe folk til å falle mest mulig til ro, mener psykologen.

Konsentrasjonsvanskene er noe Hildegunn Fallang kjenner seg igjen i.

– Tankene flyr lettere, og gjerne bort på ting jeg ikke har lyst til å tenke på. Alle som var på Utøya sliter med sitt, men jeg tror konsentrasjonsproblemer er noe som går igjen, sier hun.

På skolen har journaliststudenten vært klar på at hun vil behandles som alle andre. Likevel setter hun pris på at høyskolen har tilbudt seg å tilrettelegge studiene for henne.

– Jeg har hatt veldig flinke og forståelsesfulle veiledere. De har oppfordret meg til å fortsette, tilbudt meg mer tid på oppgaver og sagt at jeg kan få fri fra skolen om jeg ønsker det.

Ragnhild Toft Brochmann bekymrer seg ikke for posttraumatisk stress. Da hun skadet seg, rakk hun aldri å bli redd for å dø.

På St. Hansaften for halvannet år siden skulle hun klatre over et stakittgjerde i hjembyen Lillehammer. Gjerdepinnen hun holdt seg i løsnet, og hun falt bakover og gikk hodestups i bakken. De to-tre neste dagene husker hun ikke.

Ragnhild ble fløyet til Ullevål sykehus i Oslo med hjerneblødninger, og tilbrakte de påfølgende tre ukene på sykehus.

Dette semesteret er hun sykemeldt fra studiene ved Universitetet i Oslo, der hun tar en mastergrad i estetiske studier. Høsten etter ulykken fortsatte hun imidlertid med studiene.

– Sett i etterkant er det kanskje kritikkverdig at jeg fikk begynne å studere igjen med en gang. Etter en måneds tid skjønte jeg at ikke alt var som det skulle, sier Ragnhild.

I tillegg til å slite med smerter i nakke og rygg, merket hun snart at det var vanskelig å lese og å se på skjerm. Siden den gang har det vært av og på med studiene.

– Det er en stor og tung jobb å hele tiden vite at jeg må nøye meg med mindre. Det er bra at jeg fortsatt er glad i å tulle og tøyse.

– Det skulle kanskje bare mangle, men jeg er overrasket over hvor behjelpelige de har vært ved universitetet, sier Ragnhild.

Dét var riktignok etter at hun fant frem til hjelpen. Det tok måneder før hun fikk oversikt over rettighetene og mulighetene sine. Tilretteleggingstjenesten, som har vartet opp med eget kontor med seng til Ragnhild, hadde hun aldri hørt om.

– Jeg har alltid pleid å banke på dører, heller enn å sende mail eller ringe. Det har nok bidratt til at jeg har fått god hjelp. Det er ingen som hjelper deg før du ber om det, påpeker hun.

Ragnhild synes likevel hjelpeapparatet kan gjøre seg mer synlig.

– Det finnes sikkert masse superergonomiske stoler på et depot, som ingen bruker fordi de ikke vet om dem, smiler hun.

Fra desember 2009 til juni 2010 var Lars Os i Afghanistan som medieoffiser for de norske styrkene.

– Den 25. januar mistet vi en soldat, Claes Joachim Olsson. De tre dagene etterpå, før vi sendte hjem kista, er det verste jeg har vært med på, sier Lars, som nå studerer medier og kommunikasjon ved HiOA.

Han kjente ikke Joachim så godt. Men de var alle på fornavn.

– Det føltes som å miste en bror, sier Lars.

Han har ikke oppsøkt profesjonell hjelp for å håndtere inntrykkene etter hjemkomsten. Han har taklet det ved å snakke ut med venner og familie.

– Der nede hadde vi en militærprest som det var utrolig bra å prate med. Det handlet ikke om religion, bare om å snakke med noen som kan forstå deg. Det er noe annet enn å snakke med kompiser, mener Lars.

Han har imidlertid ikke benyttet seg av studentprestene i Oslo. Lars har fått krigen på avstand nå. Men han synes ikke andre skal nøle med å bruke tilbudene.

– Mange vegrer seg sikkert for å gå til en prest fordi de ikke er kristne. Og de vil kanskje ikke oppsøke psykolog heller, for da må de innrømme overfor seg selv at de har et problem, tror Lars.

Derfor mener han det burde eksistere et lignende lavterskeltilbud som er mer nøytralt.

– Folk bør ikke være redde for å oppsøke noen å prate med. Det er ikke bra å sperre det vonde inne.