Hvor var ANSA under pandemien?

På vegne av norske studenter i Melbourne, Australia ønsker jeg å uttrykke skuffelse over den svake oppfølgingen og omsorgen under pandemien fra utlandsstudentenes «krisekontakt», ANSA. Hvem er det? Se for deg SiO, bare for norske studenter i utlandet.

ANSAs formål er å «ivareta norske utlandsstudenters faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, samt å opptre som en «krisekontakt» dersom studenter i utlandet skulle komme ovenfor noen problemer.»

Viktigheten av å bevare det norske samholdet fremheves også. Det var slike goder som ble vektlagt da vi valgte å reise gjennom ANSA, og siden da har betalt månedlig medlemsavgift til organisasjonen. Da Melbourne gikk inn i historiens verste lockdown, var det plutselig ingen oppfølging å få.

Uvitende om at vi kom til å sitte i lockdown store deler av vårt studieløp, var det vår egen beslutning å bli igjen i Melbourne når byen stengte ned. Vi forstår at det har vært vanskelig å arrangere fysiske treff når lokale tillitsvalgte fra ANSA valgte å reise hjem til Norge og restriksjoner la begrensninger på muligheten for å møtes. Når det er sagt, unnskylder ikke dette en total mangel på oppfølging og kontakt under pandemien.

På tross av over to år i isolasjon, har 40 kr månedlig blitt trukket fra våre bankkontoer. Dette hadde ikke vært noe problem om vi hadde følt at vi fikk noe igjen for det. Men å betale for sosiale eventer, som ikke en gang ble gjort om til digitale alternativer, virker meningsløst og unødvendig. Ikke en eneste e-post ble sendt fra organisasjonen der det ble uttrykt omsorg og omtanke for studentene i Melbourne.

Organisasjonen har selv begrunnet lite kontakt med «få studenter og aktive tillitsvalgte i studiebyene», men man skulle tro at få studenter ville gjort det enda enklere å ta kontakt med de få som ble igjen. Om det var slik at organisasjonen manglet lokale tillitsvalgte til å arrangere digitale arrangementer, kunne man satt de lokale studentene i kontakt med hverandre for å arrangere møtene selv.

I vår digitale tidsalder bør det ikke være nødvendig å ha lokale tillitsvalgte i en by, for at ANSA skal kunne følge opp sine betalende medlemmer.

I en tid der mange studenter slet økonomisk etter å ha mistet jobben, hadde dårlig mental helse på grunn av isolasjon og følte på ensomhet, hadde det vært godt å vite at vår studentforsikring kunne dekke psykologtimer.

Som utenlandsstudent reiser man fra det som er kjent og trygt for å studere i utlandet. Dette har vært mitt valg, og jeg ønske ingen medfølelse eller sympati for det, men jeg ønsker en anerkjennelse for at støtteapparatet som vi som utlandsstudenter ble lovet før avreise ikke har stilt opp slik det burde.

At ANSA ikke gjorde nok for å følge opp sine medlemmer under pandemien, og at slagordet ‘Du reiser ikke alene’, ikke har blitt møtt, ettersom vi er en gjeng norske studenter som aldri har følt oss mer alene enn når det kanskje var mest forventet at organisasjonen var der for oss.