Kriminologi på hjemmebane

– Yndlingsfaget mitt var strafferett. Der hadde jeg jo litt erfaring fra før, ler Betew. 

Erfaring har han. Betew er 46 år gammel, og har tilbragt over halve livet sitt på innsiden av murene. Den strengeste dommen hans, 16 års forvaring med ti års minstetid, fikk han for å ha medvirket i Nokas-ranet i 2004. Betew ble da pekt ut som en av hovedmennene bak det største ranet i Norgeshistorien, som kostet livet til en politimann, og 51 millioner kroner som ennå ikke er funnet.

Neste semester ønsker Betew å gjenoppta livet som student ved å fullføre kriminologibacheloren. Han tror studentlivet på Blindern blir noe ganske annet enn det han opplevde på innsiden av fengselsmurene. 

Kunnskap er makt 

Universitas møter Betew på Espresso House, der han slenger seg ned i en lenestol med en kopp grønn te i hånda, og ivrig forteller om det ukonvensjonelle, men monotone studentlivet bak murene. 

For ham ble utdanningen livlinjen under soningen. 

– Når du sitter inne en kort dom, kan du gi litt faen og bare vente på at tiden skal gå. Da jeg fikk 16 års forvaring derimot, skjønte jeg at jeg måtte finne på noe for å ikke bli helt zombie. Det var ikke lenger nok å bare overleve.

– Hvordan så de andre innsatte på utdanningen?

– I fengsel er det to ting som gir deg status. Høyere utdanning og å være god i sjakk. Jeg var ganske populær, sier Betew og lener seg fornøyd tilbake i stolen. 

Studiene ble ikke bare et ankerpunkt for Betew selv, han har også sett hvor viktig det har vært for de andre innsatte. 

– Mestringsfølelsen er alt! Jeg har sett folk juble over bestått eksamen som om de hadde blitt løslatt. 

Forbrytelse og strafferett 

I dag befinner høyere utdanning i fengsel seg i en spagat mellom statlige institusjoner. Tilbudet den innsatte får, er derfor avhengig av både tilrettelegging fra det enkelte fengsel og utdanningsinstitusjon. I 2023 avla 83 fengselsstudenter eksamen ved høyskole eller universitet. Betew verdsetter utdanningen han har tatt, men forteller at han gjennomførte studiene uten tilrettelegging av fengselssystemet. 

– Videregående og yrkesfag blir gitt en viss prioritering, men høyere utdanning er en annen sak, hevder han.

Betew hadde blant annet liten tilgang på det som for mange er grunnmuren i studiene: forelesninger og seminarer. 

– Jeg hadde en snill veileder, som sendte meg noen forelesninger. Men dette var ikke noe fengselet selv la opp til.

Når Universitas spør om «den klassiske studiehverdagen», ler Betew. En typisk studentrutine har han ikke hatt. 

– De satte meg bare på et lite rom og låste døra. Der satt jeg hver dag fra ni til tre og leste pensum for meg selv. 

– Det må kreve en enorm selvdisiplin?

– Joa, men det er ikke så mye annet å finne på heller. Så lenge jeg fikk lov til å bevege meg også, gikk det fint. På Ila fengsel var det nice, for de hadde en liten luftegård utenfor studierommet hvor jeg kunne ta noen løperunder når jeg ble rastløs.

Å lære i lenker

Sosiolog og pedagog Marte Rua har forsket mye på soningsforhold i norske fengsler. Hun støtter opp under Betew sin kritikk, og mener at dagens system fordrer at den enkelte fengselsstudent har et enormt pågangsmot. 

– En stor andel av fengselsinnsatte har utfordringer som gjør at en vanlig skolehverdag allerede er vanskelig. Når man da fratar dem det sosiale ved å studere, setter man dem ikke opp for suksess.

Rua forteller også at det er et hav av rent praktiske utfordringer, som kan hindre motiverte innsatte fra å ta høyere utdanning. 

– Studentene sliter ofte med å få tilgang på riktige bøker, eller nødvendig informasjon med et sensurert internett. Mange har også opplevd å bli hindret av helt konkrete ting, for eksempel at de ikke får dratt til optiker og dermed rett og slett ikke får muligheten til å lese. 

Isolert og motivert 

Hovedmotivasjonen til Betew for å ta kriminologi- og jusstudiene, forteller han var den nedverdigende behandlingen han ble utsatt for i fengsel. Preget, men samtidig lettbent, beskriver Betew et liv i fengsel preget av «ekstrem kontroll og med total mangel på medlidenhet». 

– Det er min feil at jeg havnet i fengsel. Det er innholdet av soningen jeg er kritisk til. Det er vanskelig for folk å skjønne hvor umenneskelig det kan være, selv i et land som Norge, sier Betew. 

Han trekker spesielt fram en ting: 

– Norske fengsler har ett våpen, og det er isolasjon. 

Selv hevder Betew at han har stått mye på mottakersiden, og forteller med tyngde om det å sitte tilsammen mellom seks og syv år i total isolasjon. 

– Hver gang jeg så urettferdig behandling av en fange, reagerte jeg, og jeg oppfordret de andre til å gjøre det samme. Dette gjorde meg populær hos de andre innsatte, og som den store stygge ulven for fengselet. Konsekvensen var at de satte meg på isolat hele tiden, hevder han.

Opplevelsene i fengsel utløste en sterk følelse av urett, som ble en helt sentral drivkraft i de lange timene alene på studierommet. 

Fra stillhet til støy 

For Betew har fengselslivet satt spor, som han tror kan bli utfordrende å forene med studielivet. Han har bare vært ute i fem måneder, og prøver fortsatt å tilpasse seg den nye hverdagen.

Blant annet forteller Betew at han sliter med å følge lengre samtaler uten å sone ut, og at han blir ufokusert av alt bystøyet. Betew vifter armene mot de andre bordene rundt i kaféen for å understreke poenget, og legger til: 

– Det er konsekvensene av å ha sittet mange år i stillhet.

En annen utfordring kommer av den teknologiske utviklingen som har rast på utsiden av murene. Der selv den mest skjermavhengige 20-åringen kan synes at Canvas er kronglete, må Betew begynne med det mest grunnleggende: 

– Jeg lærer meg liksom denne her nå, sier han og peker halvfrustrert på iPhonen på bordet.

Etter et langt liv på innsiden, kan en lett se for seg at man blir motløs. Når Universitas spør om fremtiden, er dette derimot ikke Betews opplevelse:

– Positiviteten min mister jeg aldri. På lang sikt vil jeg fullføre graden min og jobbe med utsatt ungdom. 

Betew tar en tenkepause og nipper til teen. 

– Men nå først må jeg ta en dag av gangen. Det føles fortsatt som en drøm at jeg er fri. 

Universitas har vært i kontakt med Kriminalomsorgen, som av personvernshensyn ikke kan svare på personspesifikke saker. Likevel sier de at de kontinuerlig arbeider for å minske isolasjonstid blant innsatte, og at de så langt det er mulig ønsker å tilrettelegge for at innsatte får mulighet til å ta høyere utdanning.