Student risikerer livet ved fronten

Gjennom et opphengt pledd som erstatter en dør, kommer tre menn til syne. Grønnkledde, med skuddsikker vest og pistol på hoften, støtter de en skadet medsoldat ned trappene til den improviserte sykestuen vi står i. «Stabilisasjonspunkt» kalles disse sykestuene som holder til i en kjeller. 

Kjelleren er mørk og kald. Overalt løper leger og soldater rundt for å holde trafikken i rommet gående. Den skadde soldaten sloss ved en skyttergrav da han ble truffet av granatsplinter – noen har trengt inn i foten gjennom skoene og andre har truffet skulderpartiet.

Fra arbeider til soldat

Fra fronten blir skadde soldater fraktet til en base ikke langt unna, som den Universitas nå besøker. Der møter de såkalte sanitetssoldater – «combat medics» på engelsk – som Derduga Vadi (24). 

– Vi utfører førstehjelp på fronten, men vi bærer og kan bruke våpen. Av og til må vi skyte for å få ut den skadde, forteller han. 

På basen stabiliseres pasienten etter beste evne, så vedkommende kan bli kjørt til neste stabilisasjonspunkt. Det er her vi møter Vadi. Vadi arbeider som regel ved frontlinjen, men kom til stabilisasjonspunktet for å få trening. Før krigen jobbet han som konstruksjonsarbeider og begynte først som soldat i februar i fjor.

Vadi var i militæret da han var 18 år. Da brukte han deler av tiden på å frakte innsatte til fengsel. Fra tiden i forsvaret fikk han bakgrunn innen grunnleggende førstehjelp. Da det i starten av krigen var mangel på sanitetssoldater, grep Vadi sjansen og tok de nødvendige kursene.

Under den dramatiske evakueringen fra Mariupol, en by sør i Ukraina, var Vadi med på å hjelpe skadde i sikkerhet. Med konstante angrep fra russerne og få veier ut av byen, var det ingen enkel jobb. Mariupol er nå under russisk kontroll.

Filmer skadde soldater

Vadi har vært heldig, men han har venner som ikke har vært det.

– Det vanskeligste er å se vennene mine dø eller bli skadet, sier han.

Han har mistet en kollega og har en annen som ligger på sykehuset. De var også sanitetssoldater, og ble truffet under behandling av skadde soldater i skyttergravene. Vadi har aldri blitt skadd, annet enn å få hjernerystelser fra å være rundt høye eksplosjoner og skudd over lengre tid. Sanitetssoldater må nemlig ofte bo i baser ved fronten i over en uke om gangen.

Vadi viser Universitas videoer av skadde soldater han har behandlet på stedet. De skadde vrir seg og skriker i smerte. Ofte er det behandling av potensielle amputeringer eller splintskader som vises i videoen. 

Ved hjelp av et GoPro-kamera han har festet på hjelmen sin, filmer han, slik at han og de andre legene kan gå gjennom videoene i etterkant. Det er ikke alltid lett å se hele videoen. Men det hjelper dem med å forbedre seg og prosessere hva de har opplevd. Å holde moralen oppe er alfa og omega.

– Vennene våre som er på sykehuset motiverer oss. Jeg tenker på dem når ting blir vanskelig.

Han ler mens han forklarer hvordan hans skadde venner på sykehuset har mer energi enn dem, og at de har det bra tross situasjonen. Skader skjer hyppig og kan være fatale.

Tar aldri fri

Men det er ikke bare de som arbeider på frontlinjen som har en farlig og vanskelig hverdag. Stabilisasjonspunktene plasseres så nært frontlinjene som mulig, for å minimere tid fra fronten til behandlingsstedet. Daryna Smolnikova (23) jobber ved stabilisasjonspunktet, hvor russiske missiler og droner er blant farene.

To timer etter invasjonen kjørte russiske tanks i gatene der hun bor. Likevel klarte hun å fullføre studiene de første månedene av krigen via Zoom. Bachelorgraden i biologi tok hun ved et universitet i Dnipro, selv om hun opprinnelig er fra Kharkiv. Men den akademiske karrieren som biolog ble lagt på hylla da krigen brøt ut. 

Smolnikova meldte seg heller inn i en frivillig medisinsk bataljon – hun ville hjelpe. Til nå har hun jobbet på syv til åtte såkalte stabilisasjonspunkter, hovedsakelig øst i Ukraina.

– I Bakhmut kunne vi ha 100 pasienter om dagen, forteller Smolnikova.

Bakhmut er en av de mest sentrale byene i krigen og er for øyeblikket under russisk kontroll. Skadene hun får inn, er som regel fra skudd eller artilleri, men de tar også inn soldater med andre plager, som influensa og leddsmerter. Soldatene Smolnikova behandler er ofte mennesker hun selv kjenner eller har møtt. 

– Det var veldig vanskelig å se vennene mine skadde i begynnelsen. Det er mennesker jeg er glad i, men jeg har vendt meg til det.

Jobben er personlig for henne. Hun kan aldri ta helt fri. I tillegg bor hun på området, men får mulighet til å møte kjæresten sin og vennene sine i blant. 

– Har du samme utdanningsplaner nå, som før krigen startet?

– Jeg ønsket å ta en doktorgrad i nevrovitenskap. Nå høres det kjedelig ut, sier hun.

Målskiver for Russland

Etter at pasientene er stabile og behandlet ved stabilisasjonspunktene blir de fraktet videre til et ordinært sykehus, ofte for soldater.

Ved et sykehus i Kramatorsk jobber «Dog» (27) som medisinsk assistent. Sykehuset bærer tydelig preg av krig. Slitte sandposer er plassert langs vegger og ved vinduer. Om angrep skulle forekomme kan sandposene stoppe kuler eller splinter fra å trenge inn. 

Innkommende og utgående raketter kan høres i det fjerne.

«Dog» ønsker å være anonym fordi han er på «hit list»-en til Russland. De som arbeider innen helsevesenet med militæret, risikerer å bli pekt ut som mål.

– Om russerne ser oss sammen med en soldat, så skyter de oss først, sier Dog.

Han forteller at det er stor risiko ved å hente pasienter fra fronten, men at dette ikke lenger er en like stor del av jobben hans.

To uker bor han på frontlinjen, så en uke på sykehuset i Kramatorsk. Han føler seg mer utrygg på sykehuset enn på fronten. Sykehus er store mål for droner og missiler, selv om det å angripe sykehus anses som en krigsforbrytelse i henhold til Genèvekonvensjonen.

– Jeg forstår hvem jeg gjør dette for når jeg besøker familien min, forteller han.

Dog vokste opp i en liten by, ikke så langt fra Kramatorsk. Tross at sykehuset er et utrygt sted å være, er det nettopp da han får tid til å besøke familien sin. Langt fra alle militære får den muligheten.

Tilbake ved stabilisasjonspunktet behandler Darina den skadde soldaten før han sendes videre til et sykehus. Heldigvis er ikke skadene for alvorlige. Darina fyller ut et skjema med informasjon om pasienten og hvilken behandling han har fått. 

Selv i en krigssone er papirarbeidet viktig. Endelig får hun tid til å ta det med ro. Det er viktig å slappe av når en kan. Man vet aldri når det smeller igjen.