Studenter — vern om demokratiet vårt!

Krigen i Ukraina minner meg hver dag på hvor skjørt demokratiet vårt er. Det gjør meg maktesløs — men motiverer meg også sterkt til å gjøre det jeg kan for å verne om det.

I de siste ukene har det vært vanskelig å unngå å høre om krigen i Ukraina. Personlig blir jeg veldig bekymret. Derfor har jeg prøvd å fokusere på andre ting — ikke for å ignorere det som skjer, men for å finne min rolle og hva jeg kan gjøre. Jeg og resten av arbeidsutvalget i Studentparlamentet ved UiO har gjort det vi kan for at våre medstudenter — våre utvekslingsstudenter og internasjonale fulltidsstudenter skal få den støtten og hjelpen de trenger.

Les også: "Har Forsvaret en plan for klart språk?"

I møte med studentene som er preget av krigen, kan jeg ikke annet enn å føle meg fryktelig priviligert: Jeg, en 24 år gammel student fra Norge, hvor vi får gratis utdanning, gode stipendordninger og oppvokst i et trygt samfunn, skulle forsøke å hjelpe jevngamle studenter som er berørt av krig.

Da studentene ble spurt hva de trengte, så de først bare taust tilbake på meg, før de svarte at de ikke visste. De sa at ingen noen gang hadde spurt dem før om hva de trengte. Nå som de ble spurt, hadde de ikke et svar. Deres stemme og behov var det aldri noen som hadde lyttet til før. De var også redde for å bruke stemmen sin og tale mot krigen — ikke så mye av frykt for seg selv, men i frykt for at det ville ramme deres fremtid og familien deres i hjemlandet.

Tenk hvor unikt det er at vi har tillitsvalgte på fulltid for å lytte til studenter og ta det videre. Vi er valgt av studentene for å stille forventninger til universitetet og myndighetene, og de tar seg tid til å lytte til både oss og ukrainske og russiske studenter. Her kan studentene selv bestemme hvem som skal lytte og tale for seg, og de vet at dem blir hørt. Det er ikke en selvfølge.

Jeg ble tilfeldigvis født inn i et demokratisk samfunn. Likevel har jeg et ansvar for å holde det i live. Jeg har stemt — jeg stemmer ved hvert valg jeg kan delta i. Jeg engasjerer meg i samfunnet og jeg forsøker å benytte mulighetene det norske demokratiet gir meg. At jeg kan gjøre dette uten et snev av frykt for krig, forfølgelse eller at det skal straffe familien min er et enormt privilegium.

Vi kan gå i gatene, samles utenfor ambassadene og utenfor Stortinget, rope og vise motstand uten å bekymre oss for at det skal skade fremtiden vår. Ikke alle har muligheten til å bruke stemmen sin. Derfor er det vårt ansvar å bruke vår stemme når vi kan. Vi må bruke den for alle de som ikke kan!

Les også: "Helse til besvær for EØS-studenter"