Dyrkorn er urimelig i sin kritikk av våpenmotstanderne

I årets andre utgave av Universitas gikk debattredaktør Tord Magnus Dyrkorn hardt ut mot Rødt-politikerne som problematiserer det å sende våpen til Ukraina.

Betimelig nok møter han i følgende utgave møtbør fra journalist Magnus Grundstad, som blant annet påpeker det paradoksale ved Dyrkorn sin argumentasjon; han forsøker å mønstre demokratisk anlagte akademikere til å legge den demokratiske debatten død på objektivt grunnlag.

For min del har jeg ikke noe problem med Dyrkorns ønske om å få mer fakta på banen, men jeg reagerer på hvor stor tro han har på at det finnes en objektiv sannhet som er lett tilgjengelig her. Har Dyrkorn for eksempel fått med seg statsvitenskapsnestoren John Mearsheimer som har advart mot krigen i flere år, men nå lider samme skjebne som anti-våpen-fløyen i Rødt, og blir puttet i bås med Putin fordi han er kritisk til eskaleringen av krigen?

Spørsmålet er om våpenstøttetilhengeren Dyrkorn egentlig får støtte for sitt syn dersom akademikerne inntar scenen – kan det ikke like gjerne være at flere vil kvie seg for å eskalere konflikten dersom vi får mer innsikt i hvor skjør og vanskelig den faktisk er?

Uansett er det på utsiden av forskernes arbeidsbeskrivelse å påta seg ansvaret for politiske beslutninger, som – på godt og vondt – handler vel så mye om normative standpunkter som kalde fakta, slik Grundstad også påpeker.

Støtten til Ukraina i deres kamp mot Russland bør være en selvfølge for alle som deltar i den norske våpendebatten – og slik er det i det store og hele, selv om det ikke fremstår slik i Dyrkorns kommentar.

Anti-våpen-fløyen i Rødt påpeker stadig at de ikke støtter Putin, men derimot ønsker fred i Ukraina, i så stor grad som mulig på Ukrainas premisser. Hva angår sakens kjerne, befinner jeg meg nærmere Dyrkorn enn jeg gjør anti-våpen-delen av Rødt; jeg har – i likhet med Rødts Mimir Kristjansson, og flere med ham – tvilt meg frem til at det er bedre å støtte med våpen enn å la være.

Jeg finner det imidlertid særs forstemmende at en debattredaktør i en seriøs avis – som jeg håper Universitas er – har det i seg å påstå at det å være mot våpenstøtte er det samme som å løpe Putins ærend.

Å skape en situasjon hvor man kan bli spikret til fascistmasta uansett hvor mye man insisterer på å stå på motsatt side, legger ikke til rette for en saklig debatt. Dessuten er det verdt å påpeke at grensegangen rundt hvordan man skal støtte Ukraina har vært i kontinuerlig forflytting.

Da krigen brøt ut, begrenset NATO seg til å sende forsvarsvåpen – nylig har vi blitt enige om å sende tanks. Kan jeg om et halvt år – med rette – kalle Dyrkorn for Putin-medløper fordi han ikke tar til orde for støvler på bakken?

Selvfølgelig ikke.

Det er en del av sakens natur at vi ikke vet hva som kommer til å skje, eller hva som er klokest å gjøre nå. For min del vil jeg berømme de som tør å ta standpunkt – selv synes jeg det er svært vanskelig å mene noe sterkt.

Vi må imidlertid ha nok respekt og tiltro til hverandres intensjoner. Dyrkorn kan gjerne kalle anti-våpen-aktivistene i Rødt for naive, usolidariske eller feige, og da kan vi være enige – eller i det minste snakke sammen.

Men hvis debatten svinner hen til å stemple hverandre som medløpere for autoritære regimer når vi er uenige, har vi på sett og vis allerede mistet det de ukrainske soldatene kjemper for.