Kool Kool Kaos

Sentralt i teaterforestillingen Kool Kool Kina, står universitetsprofessor Oskar (spilt av Frank Kjosås) og den sleivkjefta bloggen hans med samme navn. Oskar langer ut om prostituerte, fattigdom, transpersoner, vestlige verdier, og så klart Kina. Dersom du syntes dette høres ut som for mye å presse inn i 85 kjappe minutter, har du helt rett.

Åpningsmonologen til Oskar handler om Kinas arbeid med å løfte folk ut av fattigdom. Det fins to typer mennesker, ifølge Oskar: De som bor inni kuppelen der det er økonomisk stabilitet og velstand, og de som bor utenfor. Kina har angivelig løftet 400 millioner mennesker inn i kuppelen siden 70-tallet, og derfor må de jo være et bra land. Monologen tar riktignok en brå vending på slutten, med en dessverre svært dagsaktuell støtte til Russland og en uheldig nazihilsen. Dette resulterer i Oskars avsigelse fra Universitetet i Oslo og fungerer som stykkets utgangspunkt. Herfra går det nemlig for alvor til hundene.

I løpet av fortellingen prøver Oskar ut narkotika, NAV, og det som han selv så delikat kaller “thaihorer”. Mens stykket utfolder seg, mister han mer og mer kontroll over seg selv. Riktignok beveger Oskar seg fra å være en glødende kinesisk patriot fra Norge til å sette litt mer spørsmål. Men det er ikke nok, og stykke ender dessverre med at Oskar ikke har lært noe særlig. Til dels skyldes det at stykket prioriterer en håndfull sidekarakterer, som ikke fortjener i nærheten av plassen de får.

Det at stykket er så bredt går på bekostning av den emosjonelle tilkoblingen til karakterene. Vi blir kun kjent med Oskar, verdensmester i å være patetisk. Han er skilt, fattig, alene og kvinnefiendtlig. All kritikk av vesten han kommer med blir avfeid som en kynikers vrangforestillinger. Det blir ikke god satire når man i tillegg får denne mannen til å være en komplett idiot. Jeg kjøper ikke at en lektor på et universitet ikke visste at barn ble drept i Uyghurleirene i Kina, eller at Tianamen Square massakren faktisk skjedde. Han er ikke troverdig i det hele tatt.

Til tross for at stykket har mange bikarakterer, består oppsetningen av kun tre skuespillere. Frank Kjosås, Line Heie Hallem og Amalie Hyun Ju Eggen er dyktige alle sammen, og spesielt de to sistnevnte glir sømløst mellom de forskjellige karakterene de spiller.

Der stykket mister meg er imidlertid manuset - øyeblikk som åpenbart er ment som emosjonelle vendepunkt faller flatt, og øyeblikk som skal være morsomme får meg til å himle med øynene. Vitsen om at Kool Kool Kina er forkortet som KKK, men at det IKKE er Ku Klux Klan, blir gjentatt kanskje fem ganger.

Det skal sies at det var brølende applaus når stykket endelig var over, så det er godt mulig at jeg bare ikke er kultivert nok til å kunne nyte dette kaoset. Det treffer bare ikke meg.