Kontroversiell kompetanse

Det norske rettsvesenet har i over 150 år praktisert straffefritak for psykotiske gjerningsmenn. Minst like gammel er debatten om hvem som skal kjennes utilregnelige og, ikke minst, om hvem som skal kunne erklære utilregnelighet.

I 1848 fikk Norge en egen lov om hvordan forbrytere med psykiske lidelser skulle behandles. Domstolene skulle nå få råd av spesialister for å fastslå om tiltalte var «sindssyg» i gjerningsøyeblikket. Dersom retten kom frem til at han eller hun var det, ble det straffefritak. Men debatten raste: Hva vil det si å være sinnssyk? Var forbrytelsen et direkte resultat av sinnssykdommen? Hvordan skal psykiaterne kunne ta stilling til spørsmål om tilregnelighet?

Det stormet rundt rettspsykiatrien. Nå er uværet tilbake.

Ingen spesialisering kreves

I Norge, i motsetning til flere andre land, finnes det ingen formell spesialisering i rettspsykiatri. Det vil si at de sakkyndige i norske rettssaker enten er to psykiatere, eller én psykiater og én spesialist i klinisk psykologi.

– I strid med manges oppfatning finnes det ingen lege- eller psykologspesialitet som heter «rettspsykiater». Dette er bare en midlertidig tittel psykiatere og psykologer bruker under oppdrag for rettsvesenet, forklarer Pål Hartvig, psykiater og seniorforsker ved Kompetansesenteret på Gaustad.

Man kan altså som psykiater eller psykolog, uten noen spesialisering i rettspsykiatri, påta seg oppdrag fra domstolene – learning by doing. Det er vanlig at ferskingene slutter seg til mer erfarne rettspsykiatere, men eksperten og nybegynneren er formelt sett likestilte i en slik konstellasjon.

Frivillig fordypning

En viss obligatorisk opplæring i rettspsykiatri er imidlertid innbakt i lege- og psykiatriutdannelsen. I seks-åtte forelesningstimer undervises studentene om det å være sakkyndig i rettsvesenet.

– Studentene lærer noe om hvordan domstolene fungerer og om hvilken plass de sakkyndige har i dem. De får også kjennskap til de sidene av psykose som kan føre til økt voldstendens, sier Hartvig.

Hans kompetanse skriver seg fra en lang karriere som psykiater, rettspsykiater og forsker.

Psykiatere kan også fordype seg på eget initiativ. Kompetansesentrene for rettspsykiatri m.m. i Oslo, Bergen og Trondheim tilbyr spisskompetansekurs i rettspsykiatri. Kursets arrangører uttrykker på sine nettsider et ønske om at domstolene etter hvert vil prioritere sakkyndige som har gjennomgått en slik fordypning.

Hartvig er positiv til opplæringstilbudet.

– Tilleggsutdanningen i rettspsykiatri har kommet til et høyt nivå, til tross for at den ikke er formalisert.

«Rådgivere»

Psykiatere blir altså rettspsykiatere når de beveger seg inn i jussens domene. Men hva har de der å gjøre? Hartvig forsøker å definere de sakkyndiges samfunnsoppgave i generelle termer.

– Rettspsykiatrien er psykiatriens bistand til rettsvesenet for å identifisere sinnstilstander hos en lovbryter som kan være av betydning for en mulig straffeforfølgning, sier han.

Han forklarer videre at den moderne rettspsykiatrien springer ut av straffelovens § 44, som sier: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad».

På oppdrag fra domstolen utfører de sakkyndige en såkalt judisiell observasjon, bedre kjent som rettspsykiatrisk undersøkelse. Målet med undersøkelsen er som regel å fastslå hvorvidt den tiltalte var psykotisk i gjerningsøyeblikket. Deres konklusjon skal i prinsippet kun tjene som en veiledning for domstolen. De bestemmer altså ikke i tilregnelighetsspørsmålet.

– Retten kan avvike fra rettspsykiaternes konklusjon. Formelt sett fungerer rettspsykiaterne som domstolens rådgivere, sier Hartvig.

Han vedgår imidlertid at de sakkyndige som regel får viljen sin i norsk rettsvesen.

– Statistisk sett er det ingen tvil om at retten som regel følger de sakkyndiges anmodning.

Psykosens betydning

Det har aldri vært noen selvfølge at psykose skal gi straffefritak. I 1874 pågikk en straffesak mot Anton Mathiesen. Under et opphold på en tvangsarbeidsanstalt hadde han, tilsynelatende uprovosert, drept en tilsynsmann med øks. På grunn av de merkelige omstendighetene rundt drapet, engasjerte retten en sakkyndig til å vurdere Mathiesens tilregnelighet. Den sakkyndige, en lege, kom frem til at tiltalte var «sindssyg». Retten var imidlertid usikker på konklusjonen og engasjerte en annen lege, samt et kobbel med professorer ved det medisinske fakultet. Den mest merkverdige innvendingen kom fra en av professorene, professor Boeck. Han problematiserte sammenhengen mellom sinnssykdommen og handlingen. Drepte Mathiesen fordi han var sinnsyk?

Boeck setter fingeren på et viktig prinsipp i norsk rettspsykiatri. I Norge trenger nemlig ikke retten å påvise direkte sammenheng mellom psykosen og forbrytelsen. På samme måte som en 14-åring er det, er en psykotisk gjerningsmann alltid fritatt straff. Dette kalles gjerne «det biologiske prinsipp».

Det er blitt diskutert hvorvidt norsk rettsvesen heller bør gå over til det psykologiske prinsipp, der psykosen må ha direkte sammenheng med gjerningen for at tiltalte skal kjennes utilregnelig. Motstanderne av en slik endring mener det biologiske prinsipp gir de feilene det er lettest å leve med.

En skjønnssak

Med stor makt kommer stort ansvar. I disse dager kritiseres de sakkyndige for å føre oss bak lyset når de fremstiller sine konklusjoner som sikre. Også aktoratet beskyldes for å være for lite kritiske til rettspsykiatrien. Hvor trygge kan vi egentlig være på det rettspsykiaterne serverer domstolene? Hartvig har forsonet seg med usikkerheten.

– Å beregne hvorvidt en psykose er sterk nok til å medføre utilregnelighet, er en skjønnssak. Vi vil aldri få noen biologisk eller psykologisk test som en gang for alle kan avgjøre om gjerningsmannen var psykotisk nok til å bli kjent utilregnelig.

Det er nettopp denne usikkerheten som spiller hovedrollen i dagens psykiatridebatt. To sett sakkyndige har kommet til stikk motsatte konklusjoner om tilregnelighet i terrorsaken. Rettspsykiatrien er inne i en legitimitetskrise, mener noen.

– Hvis dét skal være nok til å sende rettspsykiatrien ut i krise, hva da med rettsvesenet for øvrig? Der ser man jo stadig at to instanser kommer til vidt forskjellige konklusjoner i samme sak, parerer Hartvig.

– Det er klart at rettspsykiatrien i Norge har rom for forbedring. Det er imidlertid viktig å få sagt at skjønn er og blir vesentlig, ikke bare i psykiatrien, men også i jussen og i veldig mye annen virksomhet.

Kilder: Tidsskrift for Den norske legeforening og samtaler med psykiater Pål Hartvig.