Løvetann som vokser gjennom asfalt
Susanne Sundfør har en stemme som kan sprenge høytaleranlegget i enhver konsertarena. Synd var det at de allerede var sprengt da hun gikk på scenen.
Det er stinn brakke foran scenen “Amfiet” på Øyafestivalen. Tusenvis av spente festivalgåere har stilt seg opp i påvente av Susanne Sundfør, Norges kanskje mest anerkjente popmusiker. Naturlig nok er forventningene skyhøye – fallhøyden likeså.
Med hjertet i hånden og sprengkåte lunger har vi plassert oss på fjerde rad fra scenen. En plassering for fansa. Rundt oss hvisker et spent publikum hverandre inn i ørene, nynner på sangtekster og konkurrerer om hvem som har hulket mest til Ten love songs.
Plutselig blir det stille. Forventningsfull summing brytes av stemmene til koristene og et syngende band. Sundfør åpner med “Leikare ljod” fra det nyeste albumet Blomi, en sang hvis musikalske kvaliteter ligger i dens sakte, malende oppbygning som ender i et voldsomt klimaks. Vi klapper i hendene, jubler i barnlig begeistring, ser på hverandre og smiler. Det er nå det skjer!
Men i det sangen når refrenget skjønner vi alle at her er det noe som ikke er som det skal. Lyden av Susannes stemme snubler i høyttaleren, og er fra dette øyeblikket av dømt til et lydnivå som kan gi assosiasjoner til en parkoblet music-angel som spilte Rihanna i bakgrunnen av en volleyballkamp på Bygdøy i 2012.
Etter en pause for å sjekke lydteknikken, og en sang nummer to som ikke synes å være noe særlig bedre, bestemmer vi oss for å slite oss oppover gjennom folkemengden. Og til tross for spark i skrittet og ville bitch-blikk, opplever vi faktisk at konserten er bedre lengre oppover gressbakken, et godt stykke fra scenen.
Her rommer lyden det store publikummet, og vi kan endelig sette pris på den store musikalske prestasjonen til hele bandet, inkludert saksofonist André Roligheten - Sundførs Alyosha. I et par sekunder stanser attpåtil knuffingen og uroligheten rundt oss. Publikum sperrer øynene samstemt opp når Rohey Taalah, en av koristene, synger en solo med en autoritet, sårhet og vilje som vi sent vil glemme.
Sundførs stemme strekker seg også over folkemengden og skyter oss rett i hjertet. Dessuten er det flaks at herren ved siden av oss kan alle sangene utenat, og har en sangstemmene som vekker impulsen til å oppmuntre vedkommende til å melde seg på Idol.
Konsertopplevelsen ble mannen ved siden av, skuffede blikk, litt knuffing og hvisking til Sundførs nydelige stemme på volum 4, et fantastisk band, og en korist uten sidestykke. Sundfør beviser likevel at livets største gleder ligger i forventningene. Hennes konsert hadde et stort potensial som ble kvalt i lydbildet på Øya.