Oslo rundt på én kulturnatt

Det er en typisk grå septemberdag, og en stødig strøm av folk stimler inn til Statens høstutstilling på Kunstnernes Hus. Her er det gratis inngang i kveld, som omtrent alle andre kulturarenaer over hele byen. I et program som kan by på alt mellom foredrag om pestens historie i Norge, omvisning på Sporveismuseet, utekino-visning av filmer du skulle ha fått med deg for lenge siden (har du ikke sett Verdens verste menneske ennå?!), og noe som heter «Meditasjon for å bedre takle livet», har vi valgt å se hvordan det står til i det unge kunst-Norge.

Noe skuffende for en tørst og fattig student er det jo at akkurat denne utstillingen ikke har et bord med gratis boblevin klart til alle besøkende. I stedet blir vi nødt til å ruse oss på kunstverkene. I år kan det se ut som det er det gode gamle maleriets år; med unntak av en solid mengde videoinstallasjoner, og en svær hytte i mørkt tre som møter deg idet du kommer inn i venstre hovedsal, er mesteparten av årets Høstutstilling preget av det som henger på veggen.

Et enormt maleri av fire verdensledere som spiser piknik (The Tea Party, Lena Trydal) vekker tydelig oppmerksomhet blant de besøkende, og det høres storpolitisk diskusjon mens gjestene betrakter de karikerte fjesene. Klientellet er overraskende ungt – alle de «godt voksne» kunstkjennerne som frekventerer utstillingen hvert år, har vel tatt turen en annen gang (eller kanskje er de på lokalhistorisk vandring på vestkanten).

Uansett: I samme rom som piknik-maleriet finner imidlertid vi det første klassisk-figurative maleriet som har vært stilt ut på Høstutstillingen på svært mange år (i hvert fall om vi skal tro Odd Nerdrum), William Heimdals David with the Head of Goliath, så kunst-boomerne ser ut til å ha fått sin representasjon likevel.

Vi turer videre gjennom kulturettermiddagen. I og med at jeg ikke tør å bruke 120 kroner på et glass vin, tar jeg et par durabelige slurker av veske-rødvinen på veien - sånn litt for å føle meg som en del av det kunstneriske fellesskapet.

Neste stopp er det nye Nasjonalmuseet, som etter alt å dømme var hele kultur-Norges favoritt-Instagram-motiv fra i sommer (kanskje bortsett fra hvalrossen Freya). Her blir vi dessverre skuffa, idet det viser seg å være en femti meter lang kø utenfor det nybygde lokalet. En fullpakka kveld som denne kan man ikke miste en halvtime til å stå i kø, så 12-trikken tar oss heller straka vegen til Cosmopolite scene på Torshov og den nye hiphop-sensasjonen Safario, som spiller gratiskonsert.

Crowden her er kanskje ikke helt den samme som på Statens 135. kunstutstilling, det skal sies. Vi har entret Oslos unge hiphop-miljø. På scenen står hovedpersonen, gæst som få, kledd i en T-skjorte med påskriften «I <3 NY», som beviser at post-ironien på ingen måte har gått av moten ennå. «Go crazy, go stoopid», som Safario synger i en av sine større hits, beskriver denne gjengen bedre.

I og med at Safario konkurrerer med både by:larm og resten av kulturnatta, har de ikke klart å fylle den ganske store hovedscenen på Cosmopolite, men publikum virker i det hele tatt gæst likevel.

Nye spørsmål oppstår: Hvorfor i alle dager har denne hiphop-gruppa to gitarer (inkludert en kassegitar!) på scenen, og hvorfor hører jeg ikke noe til disse gitarene i lydmiksen? Og er det faktisk Jonas fra Skam som til dels (uhørlig) spiller på kassegitaren og til dels holder den bak ryggen mens han klapper og gæsser opp publikum? Ja, det kan se slik ut.

Han komplementeres av en saksofonist med helt rå stil. Musikken virker overraskende særegen til å være norsk hiphop, med mørke synth-pregete rytmer, merkelig synkoperte elektro-beats i bakgrunnen og den ganske malapropos lyden av saksofon. Samla sett er dette mye gøyere enn mine forventninger tilsa.

Det er på tide å bane seg videre vei gjennom kulturjungelen Oslo. Jeg kvitter meg med resten av kultur-rødvinen min på veien til neste og siste stopp: «Sámi Club Night» på Riksscenen/Schous kulturbryggeri, med DJ iDJa, en samisk produsent og DJ som kombinerer the best of both worlds fra samisk tradisjonsmusikk og elektronisk musikk.

Om du lurte på hvor det ble av urfolkskulturen vår på programmet til kulturnatta – eller bare hvor det er blitt av det høye antallet samer i Oslo – er det mye som tyder på at både samene og kulturen deres har tatt veien til kulturbryggeriet akkurat i kveld. Det er samiske klær, samisk musikk og til og med samisk språk å finne over hele sjappa. Jeg overhører noen bestille øl på samisk i køen (det går ikke helt bra, de må ta det på norsk etterpå). Så er det dansegulvet!

Lyden av joik til en dyp elektronika-rytme fyller kjellerrommet på riksscenen, som er fullsatt av dansende, lykkelige samer i kofte – ser dødsvarmt ut, spør du meg – og nysgjerrige andre som gjør seg kjent med joike-beats på et akkurat passe trangt dansegulv.

Flere og flere detter inn i lokalet etter hvert – det kan virke som om de unge kulturnattuglene har oppdaget at dette er ett av veldig få arrangementer som fortsatt pågår etter midnatt. Det er akkurat passe innslag av både untz-untz-untz og heej-oo-ee-laa til å fenge både sære kulturnerder og den allmenne klubbgjenger, etter alt å dømme.

I alle tilfelle er initiativer som Sámi Club Night (visstnok et fast arrangement på Schous) sjelden vare i norsk uteliv, og utvilsomt verdt turen under kulturnatt. Om du syns det er litt langt å reise til Troms og Finnmark for joik og dans, får du ta turen hit i stedet.

For en blakk, kulturinteressert student i et stadig dyrere samfunn kan det bli vanskelig i lengden å skulle leve ut drømmen om å være et dypt kultivert individ hver dag eller hver helg. Da er det godt vi i det minste kan ha én natt i året hvor alt er gratis.