Ørepropper eller hjernesmokker?

Etter nesten fire lange uker med fri fra tvangsforing av pensumstoff og endeløse timer på lesesalen, triller jeg sakte inn på Frederikkeplassen en kald januarmorgen, stinn som en julekule. Men denne julekulen har hatt en litt annerledes romjul enn vanlig. I romjulen har jeg nemlig tenkt både stort og smått mens jeg har sittet på det gamle barneværelset og gomlet sandkaker. Jeg har aktivert hjernen - turt å plukke opp tanketråder uten å bli overveldet - og tenkt dem helt ut. Jeg har akseptert hvem jeg er blitt som et medmenneske, og jeg har forsonet meg med at fred på jord henger høyt på treet. Jeg hadde nok konsentrasjon til å lese Adorno, og forstår endelig hans frykt for at massemediene skal ta over den selvstendige tanken. Jeg har tvunget meg selv til å dvele i tankene og med det løst opp i mange indre konflikter jeg vanligvis bruker hverdagens stress på å fortrenge – jeg glemte hodetelefonene mine i byen, skjønner dere, og hadde med det ingen mulighet til å overdøve den statiske ulyden som alle dere andres hjerner utsondrer tjuefiresyv.

Jeg er ikke alene om å like å ha litt musikk eller podcast på øret for å slippe å la tankene svømme ned i hjernens irrganger. NRK skrev nylig en sak om unges bruk av ørepropper hvor de henviser til en undersøkelse gjort av Norstat, som viser at en av fem unge bruker ørepropper mer enn syv timer i døgnet. Psykologer og hjerneforskere frykter at dette kan hindre oss unge i å komme i kontakt med egne følelser og tanker. Det reduserer også trivselen i livet generelt fordi det hindrer oss fra tilfeldige møter og samtaler.

Når jeg går blant alle studentene på Blindern uten hodetelefoner, merker jeg hvor avsondret alle med hodetelefoner er fra resten, og hvor vanskelig det er å opprette kontakt. Det hadde vært gøy å lufte noen av tankene jeg har gjort meg i julen, og her, blant alle smartingene, burde det jo være rikelig med anledninger for å få verifisert/falsifisert noen av de mer spenstige hypotesene jeg har dannet meg i høytiden. Men det er ingen som hører mine forsiktige hei. Ingen ser mitt søkende blikk, eller min utstrakte hånd. De går med propper i ørene og øynene fortapt i en håndholdt skjerm. 

La oss tenke over fenomenet ørepropper, eller hjernesmokker som jeg har begynt å kalle dem. Det er to små plastpropper vi har blitt avhengig av, som vi til og med sovner med, alt for å slippe de slitsomme tankene. Hvis psykologene har rett, og vi hører på podcast og musikk konstant for å holde vanskelige tanker unna, er hjernesmokker et passende dysfemisme. Hva mener jeg med det? Smokk på engelsk heter som kjent «pacifier» , det vil si noe som bringer fred. Siden det tyder på at ungdommen har et særlig stort behov for å slippe å tenke: Døyver vi savnet etter en omsorgsperson med Taylor Swift og Berrum og Beyer? Mens foreldre ønsker å roe ned ungen, prøver ungdommen tydeligvis å roe ned seg selv, også kjent som hjernen.

Og siden da dagens unge er blitt til noen forvokste babyer, er det kanskje på tide å legge vekk smokken snart? Starte å venne seg til denne øredøvende tenkningen? Kanskje man kan sitte i denne skumle stillheten, og fortsatt trives. Kanskje det ikke er så galt å kjenne etter hvordan man egentlig har det? Jeg tror ikke Buddha brukte ørepropper der han satt under Bodhitreet og lyttet til selvets sus. Jeg mener selvsagt ikke at den moderne teknologi i form av ørepropper er en eller annen djevels verk som må forbys, men at de – som alt annet her i livet – må brukes med skjønn. Å følge den gylne middelvei bærer aldri galt av sted.