De har sendt lesehesten til slakteren

La meg invitere deg inn på det som er mitt eget rom. Der står det bøker i høye tårn oppover veggene. De ligger på toppen av skap, i vinduskarmer og i gamle vinkasser. Bøkene har omringet meg i mange år. Nye har kommet til, andre har jeg forlatt i den røde telefonboksen på Bislett. Bøkene ligger på rommet mitt fordi de gir meg ro. Jeg er en person som leser. Det er i hvert fall det jeg vil at du skal tro om meg. Men løfter du opp en bok som ligger på rommet mitt, vil du se at et tykt lag med støv dekker omslaget. Proust er solbleket etter å ha ligget i vinduskarmen en hel sommer. Noen av bøkene har fremdeles kvitteringen i seg. I det siste har jeg nemlig ikke klart å lese. 

Det er jeg ikke alene om. Ungdom i dag leser mindre enn på lenge. I 2010 sa én av ti studenter at de aldri leser skjønnlitteratur, i 2023 var tallet én av seks. Vi bruker timevis på skjerm: For hver uke som går, mister en norsk ungdom en hel dag av livet til skjermen. Dette rammer vår konsentrasjonsevne hardt, en evne vi som studenter og samfunnsborgere er fullstendig avhengige av. De siste årene har professorer ytret bekymring for studentenes evne til å bite over lengre fagtekster. Vår generasjon risikerer å svekke evnen til kritisk tenkning, kreativitet og empati hvis ikke vi gjør store endringer i måten vi lever på. 

Det var i juleferien at jeg ble klar over mønsteret jeg hadde falt inn i. Jeg glemte mobilladeren hjemme den uken vi var på fjellet, og hadde ikke telefonen min på fire dager. Panikken vokste i kroppen min da jeg forstod at jeg måtte være på hytta uten telefon. Men, etter at panikken hadde roet seg, slukte jeg to romaner på fire dager. Da husket jeg hvordan det var å lese, faktisk være i en bok, og innså hvor lenge det var siden jeg hadde hatt det sånn. Da jeg var ung var bøkene et tilfluktssted. Jeg kunne forsvinne inn i en annen verden i flere timer av gangen. I bøkene var det ingen som forventet noe av meg, og tankene som oppstod mens jeg leste var bare mine egne. 

Nevroforsker Mihaly Csikszentmihalyi har forsket på konsentrasjonsevne hos mennesker. Han observerte at kunstnere kunne konsentrere seg i timevis om et kunstverk, simpelthen fordi de nøt selve prosessen av å male. Når de malte ble de dratt inn i det han omtaler som «flow state» eller en «flytende tilstand». «Flow state» beskriver opplevelsen av å ha alt fokus rettet utover. Man finnes ikke selvbevisst, egoistisk eller engstelig. Studiene hans viser at jo mer slike flytende stadier man opplever, jo bedre har man det i livet. Jeg har alltid funnet min «flow state» gjennom litteraturen.

Forstyrrelsene fra sosiale medier gjør det vanskelig for oss å oppleve slike «flow states». For oss som har vokst opp med konstante avbrytelser, varsler og skjerm er en slik form for konsentrasjon fjernt. I Virginia Woolfs essay Et eget rom fra 1929 argumenterte hun for at man trenger tid og rom for å utfolde seg kreativt som menneske. På den tiden var muligheten til å kunne reflektere og skrive kun forbeholdt menn i de øvre klassene. Kvinnene hadde dermed ikke muligheten til å reflektere og skrive ned tanker på papir, fordi det krever tid og konsentrasjon, og den muligheten tok samfunnet fra dem. Nå, i det tjueførste århundret, er det vår generasjon som risikerer å miste vårt eget rom. Igjen er det noen som prøver å ta det fra oss. Det er ikke menn med flosshatt og sigar, men skjermer og sosiale medier.

Mange av oss så The Social Dilemma, dokumentarfilmen på Netflix fra 2020, som viste verden hvordan sosiale medier og algoritmer kontrollerer sine brukere. Den viste hvordan teknologiselskapene profitterer på vår oppmerksomhet. Algoritmene fungerer slik at vi skal bruke så mye tid på skjerm som mulig. I Johann Haris bok Stolen Focus skriver han at sosiale medier baserer seg på oppmerksomhetsteorien til en professor B.F. Skinner. Skinner hadde observert at mennesker retter fokuset mot det man får umiddelbar gevinst for. Han kom fram til denne teorien etter å ha satt en rotte i et bur uten tilgang til mat. Han ga rotten en pellet for hver gang den gjorde en bestemt bevegelse. Rotten forstod raskt at ved å gjøre denne bevegelsen, ville han få mat. Slik fikk professoren rotten til å konsentrere seg om akkurat det han ville. 

Instagram fungerer slik at du får umiddelbar anerkjennelse når du legger ut noe: Slik kontrollerer sosiale medier din konsentrasjon. Tiden og konsentrasjonen din selger de til store selskaper, som tjener penger på å selge oss produkter. Der «flow states» gjør oss mindre selvopptatte, og litteraturen gjør oss mer empatiske, er sminkeprodukter og klær noe av det som selger mest av på Tiktok. Det er en nitrist prioritering av konsentrasjon.

Mitt eget rom er rommet som åpnes når jeg leser en roman. Det er tilgangen til dette rommet som gjør oss til selvstendig tenkende individer, det er da vi får muligheten til å trekke koblinger, reflektere over oss selv og verden. Studier viser at nærlesing, å virkelig engasjere seg i litteraturen, styrker vår evne til kritisk tenkning og gjør oss mer empatiske. Maryanne Wolf, som er nevroforsker, har funnet ut at jo bedre man er på å lese, jo bedre er man til å tenke selvstendig. Når man leser med dypt fokus, kan man komme i dialog med teksten. Du leser ikke bare, du reflekterer samtidig, man drar paralleller fra romanen til sine egne erfaringer og tanker. Slik styrkes vår kritiske evne og empati gjennom å lese bøker. 

Det er gjennom tekst at store tanker har blitt skrevet ned gjennom historien. 

Da Virginia Woolf skrev essayet Et eget rom, beskrev hun i tekst et stort samfunnsproblem som har preget verden slik den er i dag. Evnen til å lese og skrive ned komplekse tanker har vært kritisk for samfunnsutviklingen. Det er noe vi må ta vare på. Tilgangen til et eget rom gjør oss lykkeligere som mennesker, men evnen til å lese litteratur er også kritisk for demokratiet vårt. Vår generasjon skal møte mange store samfunnsproblemer. Litteraturen åpner oss opp for forskjellige perspektiver, styrker vår empatiske evne og gir oss evnen til å forstå komplekse problemer. At mine bøker ligger og samler støv, er ikke bare synd for meg, men et tegn på et større samfunnsproblem. Vår oppmerksomhet og hvor vi retter den er den største og viktigste ressursen vi har. Den må vi beskytte og verne om, den kan ikke selges.