Fred og krig i Kongo

– I Kongo møtte vi et samfunn i fred, der fattigdommen var et større problem enn borgerkrigen.

Med mål om å skape et nyansert bilde av Kongo, tok Christian Slaaen høsten 2007 initiativet til å starte dokumentfilmprosjektet «Tilbake til Uvira». Etter ett år med forarbeid, en måneds inntrykksfull reise og lange tider med postproduksjon, kan endelig filmen formidle sitt budskap.

– Befolkningen i Kongo trenger hjelp når det er fred også, ikke bare når skuddene går. Og for å få til fred, trenger landet utdanning og utvikling, sier Slaaen.

– Har filmen en konstruktiv teori om hvordan landet kan oppnå økonomisk utvikling?

– Et vanskelig spørsmål. Jeg stilte det samme til en FN-arbeider der nede, og han klarte ikke å svare. Myndighetene vil ha investeringer, men systemet er jo gjennomkorrupt, og det finnes ikke noen infrastruktur. For eksempel så vi en svær sukkerfabrikk med moderne maskinutstyr. Likevel bare står den og forfaller, fordi det ikke er noen styresmakter som kan sørge for driften.

To av det firetallige studentteamet har utdanning i utviklingsstudier. Likevel hevder Christian at den akademiske tilnærmingen til utvikling ikke har påvirket filmen i noen stor grad.

– Vi viser heller Jeanvier som en person, hans historie som FN-flyktning. Han har flyktet fra to borgerkriger og fått faren sin drept av opprørsstyrker. Det gjør større inntrykk enn akademiske teorier om utvikling, sier Slaaen.

Helter av hudfarge

Hovedpersonen Jeanvier Nzigo ble kjent med Slaaen da de begge studerte utviklingsstudier ved Universitetet i Agder. Det var kongoleserens historie som inspirerte Slaaen til å starte opp prosjektet.

– Å lage dokumentarfilm var noe jeg hadde hatt lyst til lenge. Så jeg samlet sammen noen gutter jeg kjente fra før, og vi satte i gang å søke om midler og skrive prosjektskisser, sier Slaaen.

Den sentrale historien i filmen er Jeanviers prosjekt om å bygge et lokalt bibliotek i hjembyen Uvira. Da nordmennene ankom byen, ble de tatt imot som helter.

– Ungene i gata ropte «mosungo», som betyr hvit mann, eller «mosuk», som er navnet på FN-styrken. Det er ingen god følelse å bli behandlet slik for noe jeg ikke har fortjent, i kraft av bare å være hvit i huden, sier Christian, som forsøkte å få folk til å behandle dem som likeverdige framfor overlegne.

Men de lokale myndighetene delte ikke akkurat befolkningens entusiasme.

– Det var tøft. Alle papirer måtte være i orden, og vi møtte hele tida sikkerhetsagenter som ville vite hva vi dreiv med. Halvveis uti prosjektet holdt vi på å gi opp, da vi ble kalt inn til et sikkerhetskontor og bedt om å betale om vi ville fortsette å filme. Skikkelig korrupt utpressing, forteller Slaaen, som sammen med de andre likevel fortsatte, på grunn av Nzigos stahet.

– Krig en liten del av Kongo

I slutten av forrige uke ble videoen vist for blindernstudenter på Eilert Sundts hus, i regi av SAIH Blindern. Lokallagsleder Tarald Laurdal Berge er imponert over hva filmteamet har fått til.

– Filmen skaper en veldig god nyanse til framstillingen vi har sett av Kongo i media. Det er mulig at Kongos status som «glemt krise» har skapt mediedekning, men den har stort sett dreiet seg om bestialsk geriljakrig. Kongo er imidlertid på størrelse med Vest-Europa, og krigen skjer i et område på størrelse med Belgia, sier Laurdal Berge.

Filmen er nå inne til vurdering hos NRK. Christian Slaaen tror den filmtekniske kvaliteten er mer enn god nok for kringkasting, i og med at produsent og kameramann Tom Nicolai Kolstad jobber i NRK.

– Og hvis ikke NRK vil ha den, sender vi den til andre kanaler. Vi er veldig optimistiske, sier Slaaen.

– Hvilke sentrale budskap er det dere jobber for å spre?

– Mange flyktninger, også i Norge, føler at de blir sett ned på i kraft av å være flyktninger. Men mange av disse bærer på sterke historier som vi ikke har noen som helst kjennskap til, konkluderer Christian Slaaen.