Nistads tvilsomme omgang med fakta

I sitt innlegg i Universitas (26.11.08) påstår Bjørn Nistad at han «aldri har benektet at Milošević-regimet begikk alvorlige overgrep mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen *etter* [min uthevelse] at NATO innledet sin bombing av Serbia i mars 1999.» Likevel er det nettopp det han gjør. I resten av innlegget insinuerer han at den kosovoalbanske geriljaen UÇK selv iscenesatte «terroren» mot sine egne for å provosere serberne og fremkalle en NATO-intervensjon og at Milošević-regimet først da angrep sivile albanere.

Nistad burde vite at Beograds overgrep mot albanerne i Kosovo startet lenge før UÇK og NATO kom på banen. I varierende grad hadde provinsens albanske flertallsbefolkning blitt undertrykket etter Kosovo med makt ble innlemmet i Serbia i 1912, fra «mild» rasisme og kulturell undertrykkelse til konkrete planer om å fordrive eller utrydde hele folkegruppen. Etter at Milošević opphevet Kosovos selvstyre i 1989 ble undertrykkelsen intensivert. Empirien her er ugjendrivelig.

Nistad har tidligere uttalt at «all historie viser at folk ikke lar seg trampe på. Blir man undertrykt lenge nok, kommer det til slutt en motreaksjon som gir forjævlige følger» (Universitas, 22.09.2004). I fagmiljøene er det konsensus om at den albanske motstanden må ses i lys av de omfattende menneskerettighetsbruddene på nittitallet. Andre historiske sammenfall bidro til en militær opptrapping: Fredsslutningen i Bosnia i 1995 som utelot Kosovo-spørsmålet og ga Milošević-regimet økt kapasitet i sør, og kosovoalbanernes plutselig tilgang til våpen fra Albania under kaoset der i 1997. Til sammen ga dette kosovoalbanerne økt motivasjon og materiell til å slå tilbake mot regjeringsstyrkene. Flere forlot derfor ikkevoldslinjen som inntil da hadde hatt bortimot 100 prosent oppslutning. NATO intervenerte da heller ikke for å hjelpe UÇK, men for å stoppe overgrepene mot sivile.

Milošević-regimets handlinger er ikke noe forsvar for albanske overgrep mot sivile serbere under og etter NATO-bombingen og i mars 2004, eller for annen kriminalitet begått av albanere. Det er heller ikke usannsynlig at kyniske aktører på albansk side bevisst kan ha fremkalt tap blant egne for å fremme sine egne politiske mål. Slike aspekter ved krigen er imidlertid ikke tilstrekkelig kartlagt, og Nistads sitater holder ikke som bevis.

Nistad bidrar ikke konstruktivt ved å så tvil om den viten man faktisk har og plassere faktaopplysninger om overgrep i anførselstegn. Massakrer og terror er høyst reelt for ofrene og deres pårørende, uavhengig av hvem som er ansvarlig og motivasjonen bak. Konspirasjonsteorier og revisjonisme gagner ingen andre enn kyniske politikere. Vil Nistad fokusere på menneskerettighetsbrudd i Sør-Ossetia, bør han ta utgangspunkt i det som har foregått der i stedet for å benekte faktiske overgrep i Kosovo.