Klikkforskningens bakside

Først etablerer du deg som en interessant foredragsholder ved å fortelle en personlig historie. Deretter drar du en vits som sammenligner forskningen din med en kjent person eller noe alle kan relatere seg til. Når det er gjort er er du klar til å fortelle den nye oppdagelsen din – forskningsfremskrittet som er årsaken til at du ble invitert av TED i første omgang. Bang. Der har du oppskriften på perfekt foredrag og noen millioner seere.

Takket være TED har forskningen flyttet fra dunke forelesningssaler og inn på dataskjermen din. Aldri før har det vært enklere å følge med på forskning. Med vitenskapen bare et tastetrykk unna får du de ferskeste forskningsfunnene servert rett på senga. I tillegg er TED er en arena der forskerne endelig kan børste støv av tweed-jakkene og tre inn i spotlighten – om så bare i et drøyt kvarter. Det har høy stjernefaktor, og frister med glamour for de som blir invitert. Det er vel ikke så lett å motstå? Naturligvis lar ikke alle forskere seg forføre. Førsteamanuensis Benjamin Bratton ved universitetet i California fikk bruke TED som arena for å snakke om hvor håpløse de er. Tenk på det, sier Bratton til publikum som følger nøye med. Forskerne tar noe med verdi og substans, drar ut kjernen og serverer det slik at den kan svelges uten å tygges. Dette er ikke løsningen på våre problemer, dette er et problem, sier han.

Kanskje har Bratton rett. Når vi forteller en historie utelater vi ofte detaljer for å komme fortere til poenget. Det samme gjør forskerne på TED. I en tid der tålmodighet er nærmest ikke-eksisterende, og folk sjelden ser mer enn de første 30 sekundene av videoene på nett, gjelder det å komme raskt til poenget. Da kan ikke forskerne ta med alt. Derfor er det verdt å stille spørsmålet: Hva går egentlig tapt på veien til TED-scenen? Når du har fjorten minutter til rådighet, der minst to må brukes på en personlig historie eller en vits, kan du ikke kaste vekk dyrebare minutter på å snakke om på-den-ene eller på-den-andre siden. Altså må forskningen forenkles, og «overflødige» nyanseringer må kuttes. Det samme gjelder usikkerhetsmomenter. Hvem vil høre på en forsker som understreker at det egentlig bare er en syltynn sjanse for at denne utrolige, banebrytende forskningen slår til?

Et annet moment, er at mange forskere lar seg friste av å gjøre forskningen litt mer klikkvennlig. Blant de ti mest populære forsknings-TEDTalksene finner vi foredraget: 10 ting du ikke visste om orgasme. Hadde du klikket? Hva med foredraget på andre plass: Overraskende forskning om lykke. Eller er du mer typen som klikker på: Kan vi spise for å sulte ut kreft? Statistikknerd Sebastian Wernicke fikk samle inn data om TED-talks. Han analyserte 1,3 millioner ord, to millioner vurderinger fra seerne og video nok til å strømme foredrag i en hel uke i strekk. Han ville finne ut hva de høyest rangerte TEDTalksene hadde til felles. Det han fant ut, var at ord som: deg, lykke, hjernen, fransk og kaffe var gjengangere i TEDTalks med flest seertall og mest positive vurderinger. Ord du skal holde deg unna er: oksygen, prosjekt, jenter, føtter og datamaskiner.

Litt tilfeldig er det nok hva som slår på TED, men et mønster er åpenbart. Ikke minst, så stemmer det overens med tilfeldige søk på Youtube. «How to»-sjangeren er definitivt et sexy tema. Det er så enkelt at man skulle tro hvem som helst kunne gjort hva som helst.

Men selv kroniske pessimister kan vel ikke mene at det er et problem for forskningen at presentasjonen er underholdende. At vi koser oss betyr ikke at vi lærer mindre. Og selv om vi kanskje bare får en forenklet versjon av forskningsprosessen, sitter vi utvilsomt igjen med litt mer kunnskap enn før. TED har rett og slett gjort det gøy å følge med på forskning. Og det er det ikke mange norske forskere kan skryte på seg. Ingen kan vel påstå at det er bortkastet å bli inspirert? Problemet for forskerne er at vanlige mennesker ikke forstår hva de snakker om. TED er en arena hvor forskerne når ut til mange, og budskapet sprer seg godt. Hvis foredraget ditt var interessant nok, vel og merke. Så hva er så problemet med formatet? Er det humoren, at alt skal gjøres på under ti minutter, eller at innholdet er vannet ut?

Kanskje litt av alt. TED er populært fordi det gir en følelse av at du forstår ting, men formatet gir ikke rom for kompleksitet, nyanser, diskusjon og kritikk. Det legges til rette for å formidle den forskningen som er morsom og gøyal, ikke nødvendigvis den viktigste. Forskning som ikke passer til storscenen kan fortsatt være relevant selv om den ikke får høye seertall. Men det aller viktigste er vel at forskningen når ut til de riktige folkene, ikke flest mulig. Vi lytter til forskere fordi de forflytter kunnskap. Om forskningen vannes ut for at folk flest skal interessere seg for det, da blir den ubrukelig. Forskning skal ikke gjøre flertallet glad, det skal gjøre oss smartere.

Ideen er god: interessante mennesker gjør smarte ting, og beskriver arbeidet sitt slik at andre folk forstår det. Men når det kommer til stykket, er TED dårlig egnet til forskningsformidling. Det blir dessverre for enkelt. Men fy søren så vakkert det hadde vært om forskeren hadde klart å holde på kompleksiteten, og samtidig få folk med seg.

Når det er sagt skulle jeg gjerne ha sett hvordan mennesker kan utvikle seg til å overleve på en annen planet. Det finnes det heldigvis en TEDTalk for.