Kan jeg legge til sjefen på Facebook?

Du tråler Facebook for å finne ut hva hun jenta du møtte på byen kvelden før egentlig het, i det en liten rød firkant dukker opp øverst til høyre på skjermen din. Kroppen sitrer lett av spenning og du trykker triumferende på ikonet for å se hvem som har sendt deg en venneforespørsel. Kanskje er det jenta du møtte på byen? Et stikk av angst flerrer gjennom brystet i det du innser at det er sjefen i den ferske og superrelevante deltidsjobben du endelig har greid å karre til deg. Den jobben hvor skjortekragen sto stiv og nystrøket før intervjuet. Et nytt ikon dukker frem på skjermen. Frykten brer seg helt ned i magen i det du innser at sjefen nettopp «liket» et av bildene dine. Det der du og en venninne galant drikker en enorm, alkoholholdig drink, som bare gikk under kallenavnet «fish bowl» på en partyferie på Kos på Kreta for fire år siden. Emneknagg fezt med stor F liksom. Hva nå? Skal du slette hele profilen og hengi deg til LinkedIn for å redde ditt eget profesjonelle image? Eller rister du det av deg og slipper sjefen inn i det aller innerste, med den tanken i hodet at «alle» tross alt vet hvordan ting funker på Facebook?

Fallhøyden på Facebook er likevel stor. Hos de fleste av oss er alt det vi postet før frontallappen var ferdig utviklet fortsatt tilgjengelig for gud og hvermann. Også sjefen, og han skumle kollegaen som bare snøftet da du fortalte hvor gammel du var første dag på jobb. Men, hvorfor deler vi private øyeblikk hvis vi likevel skal engste oss for hvem som ser dem i ettertid? Kanskje blir stemningen på arbeidsplassen bedre av at alle på jobben vet hvor dritings du var på Øyafestivalen dagen før. Du kan jo høste noen skrå og sympatiserende glis over kaffemaskinen dagen derpå?

På den ene siden kan større åpenhet på sosiale medier føre til mer samhold og forståelse hos folk flest. Med tiden er det ikke bare partybildene som har fått florere på nett, men også mer seriøse historier. NRK slapp denne våren serien «Jeg mot meg», hvor åtte unge mennesker dokumenterte sine egne psykiske utfordringer gjennom videodagbøker. Angst, ensomhet, selvmordstanker, treningsforstyrrelser og rusproblemer ble brettet ut til det norske folks skue på riksdekkende og statsfinansiert fjernsyn. Blodig ærlig ungdom snakket om tanker og følelser som kanskje ikke hadde nådd ut hvis de ikke hadde blitt gitt denne muligheten til å eksponere seg. Dette er selvfølgelig positivt på mange måter. Mennesker som sliter med det samme får muligheten til å se at de ikke er alene. Serien reiser debatt om en alvorlig utvikling blant unge voksne i dagens Norge, og seerne sitter igjen med større innsikt enn tidligere.

Denne dønn ærlige offentligheten har også en bakside. Hvordan vil en fremtidig arbeidsgiver forholde seg til en av de unge voksne fra «Jeg mot meg»? Det er stor forskjell på å gi sjefen innblikk i dine mørkeste selvmordstanker og tilgang til Facebook-profilen din. Men i begge tilfeller har vi beveget oss langt over grensa for hva som oppfattes som innafor i et tradisjonelt arbeidsforhold. Fra et kynisk ståsted er denne åpenheten mest problematisk for en eldre generasjon arbeidsgivere som ikke er vant med å vite så mye om sine kolleger. Generasjon prestasjon, som derimot har vokst opp med en smarttelefon på nattbordet istedenfor en ungdomsroman, vil kanskje ikke gjøre noe annet enn å heve øyenbrynene lett i gjenkjennelse når de sitter overfor en person de vet over gjennomsnittlig mye om. «Stalking» er jo helt innafor i disse dager uansett. Vi er pålogget døgnet rundt. Det er kanskje blitt slik at det siste du gjør før du legger deg er å scrolle nedover bilder av berusede kolleger på Instagram, samtidig som du dobbeltsjekker at det ikke har kommet noen sene e-poster om prosjektet som skulle leveres til mandag.

Business Insider kunne forrige uke erklære at vi er mindre personlige på Facebook enn tidligere, noe som tyder på at folk flest har skjønt at det er kleint å holde alle oppdatert om middagsretter og sene kvelder med «noe rødt i glasset». Sistnevnte frase er likevel hyppig anvendt hos den eldre garde, som logget på sosiale medier for seint, og nå tømmer seg for et eksponeringsbehov de kun har hatt muligheten til å fortelle andre om i det virkelige liv. Stakkars. Sånn sett burde ikke en «like» fra den middelaldrende sjefen fra eller til ha så mye og si. Kanskje han bare prøver å vise at han bryr seg om at du hadde det hyggelig på ferie, som et krampaktig forsøk på å følge opp det obligatoriske kurset i inkluderende arbeidsliv han skulle ønske han ikke hadde vært på i forrige måned.

Betyr det likevel at vi med forståelse for sosiale medier ubekymret kan viske vekk skillet mellom jobb og privatliv, uten å drite oss ut? Skuespiller og regissør Lena Dunham illustrerer i sin siste sesong av suksessen «Girls» hvor ille det faktisk kan gå. Når hovedkarakteren Hanna Horvath får jobb som lærer på en barneskole, mangler hun evne til å skille mellom seg selv som ansatt og seg selv som privatperson. Under en kinkig jobbsamtale med skolens rektor velger hun å vippe sin overordnede av pinnen ved å spre de skjørtkledde bena og avdekke sitt truseløse underliv. Et tiltak som selvfølgelig har knusende effekt på hennes mannlige kollega. Av seriens publikum oppleves Hannas oppførsel som grenseoverskridende, men muligens er det en tidstypisk rolleoppfatning. For hva gjør det med oss hvis det eneste som skiller profesjonelle arenaer som LinkedIn, fra private arenaer som Facebook, er virtuelle faner?

Sammensuriet av plattformer å brette privatlivet ut på byr på forskjellige utfordringer fordi de har ulik funksjon. LinkedIn gir oss muligheten til å promotere oss selv profesjonelt, og skaper heller ikke behov for å gjøre noe annet ettersom det er en gørr kjedelig arena å scrolle rundt på. Facebook fungerer nå mer som et sosialt verktøy, og middagsbildene og treningsturene er swipet over til Instagram, hvor alt er lov. Nesten. Bare pass på å ikke filtre for mye, det er ikke kult lenger. Twitter har blitt en arena hvor politikere og offentlige personer kan få sine PR-rådgivere til å uttrykke sin dypeste medfølelse med folk i vanskelige situasjoner uten å anstrenge seg for mye. La oss ikke engang begynne å snakke om hva som er innafor på Snapchat, for det er det ingen som vet.

Vi bytter roller like ofte som vi lukker faner på nettleseren vår. Er det rart at man går på en smell?Hva hadde skjedd hvis Erna Solberg la ut et nakenbilde på Twitter? Hun hadde måttet gå. Hva hadde skjedd hvis hun sendte en naken-snap til sin ektemann? Ingenting. Med mindre han hadde screenshottet det for så å bli hacket i ettertid. Så klart. Disse ulne, og utydelige grensene mellom de ulike plattformene gjør det vanskelig for folk flest å skille mellom de mange versjonene av #meg. Også for sjefen.