Forelska i galskap

Landstrykere, Knut Hamsun (1927)

Hamsun-bøkene stod hjemme i bokhylla da jeg var liten. Da jeg var tenåring leste jeg elleve bøker etter hverandre. Det var som en forelskelse. Landstrykere skiller seg fra andre Hamsun-bøker som jeg egentlig er mer glad i. Men en av hovedpersonene, August, er likevel så frodig og morsom at jeg ble veldig revet med. Da moren min sa at det var to bøker til i samme serie var det som å få en stor gave. Akkurat denne boken er ganske livsbejaende. Det er litt annerledes enn bøker jeg ellers foretrekker, som inneholder mer trykkende karakterer. Jeg liker en blanding av galskap, og noe uforståelig, omtrent så du ikke skjønner deg på karakteren, eller hva som vil skje – når karakteren er litt umoralsk. Når det er for mye moral blir det kjedelig. Det er deilig med folk som gir litt beng.

Uten personlig ansvar, Lena Andersson (2015)

Jeg ble nok litt forelsket i forfatterskapet til Andersson også. Når man er ung er alle bøker nye og spennende, mens det etter hvert er få bøker som tar deg og griper deg på samme måte. Bøkene til Lena Andersson derimot gjorde det. Boken er en oppfølger av «Rettsindig forføyning» som handler om Ester Nilson som blir hodestups forelsket i en gift mann. De innleder et forhold, som egentlig ikke er noe forhold. Det var kanskje noe med Esters insisterende personlighet som fanget meg. Hun nekter å innse realitetene, eller innordne seg etter de rådende reglene i en kjærlighetsrelasjon. Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i karakteren, ettersom jeg nok ville vært mye mer bevisst på hvordan jeg selv er i et forhold. Likevel var det befriende å lese om noen som var helt annerledes enn meg.

The Great Gatsby, F. Scott Fitzgerald (1925)

Jeg tenkte ganske tidlig at jeg skulle gå løs på klassikerne, fordi det er tryggere enn å skyte helt blindt. Denne leste jeg da jeg var ung, og flere ganger etterpå. Og den siste filmatiseringen var jo også spektakulær! Det er en fascinerende historie, og Gatsby er en fascinerende figur. Han er så tviholdende, og så sikker på at han kan gjenskape fortiden. Men det går jo ikke. Vi er ikke de samme menneskene gjennom livet. Det er en veldig besnærende tanke å tenke «hva hvis?», «kan vi ikke bare gjøre det som det var?». Gatsby har gjort alt mulig rart i livet, men er totalt ensporet når på det punktet at han ikke klarer å godta livet for det det har blitt.

Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå, Agnes Ravatn (2009)

Jeg leser andre ting enn romaner også. Dette er en essaysamling, men de oppleves litt som små noveller. Jeg synes Ravatn er veldig morsom, når hun skriver disse spisse tekstene. Her er hun rundt omkring i Norge og beskriver forskjellige situasjoner. Saken er den at det skjer ingenting, hun sitter bare og beskriver. Hun er så frekk og engasjerende, og det blir veldig gøy. Hun skriver veldig treffende, og bruker seg selv i stor grad. Hun latterliggjør mange mennesker, selv om hun tilsynelatende har et åpent sinn. Hun er vittig altså!

Starman, Paul Trynka (2011)

Jeg har et veldig nært forhold til David Bowie. På samme måte som jeg kan bli glad i bøker, ble jeg glad i ham. Det begynte da jeg var ganske ung, og det kunne bli veldig intenst. Forholdet med Bowie føltes som et kjærlighetsforhold med en innbilt venn. Jeg har vært på masse konserter og hørt han opptre.

Boken er en samling som handler om alt han har gjort. Jeg har ikke lest den ennå, men jeg gleder meg til å sette i gang. Jeg kjøpte den i forbindelse med en retrospektiv David Bowie-utstilling i London, som var helt fantastisk. Jeg føler at å leve i en verden uten Bowie ikke er det samme. Derfor skal jeg lese den nå.

Den menneskelige faktor, Graham Greene (1978)

Av alle forfattere lurer jeg på om det er Graham Greene jeg er mest glad i. Her føler jeg meg tryggest. Jeg begynte å lese bøkene hans i 20-årene. Ikke 1920-årene altså! En del av Greens hovedpersoner er like. De har ulike karaktertrekk, men de er ofte menn i godt voksen alder.

Selv om karakterene kan være vanskelig å skille, er de fra forskjellige deler av verden, og bøkene handler om ulike krigssituasjoner og store konflikter. Samtidig flettes det nære og det menneskelige hele tiden inn. For meg må nok en bok være psykologisk interessant. Jeg leser for å bli grepet og forsvinne inn i et parallelt univers. Det klarer Greene. Dramatikken blir ikke tatt helt ut, eller blåst opp. Greene bruker heller ikke store ord. Jeg liker er at det er lavmælt.

magasin@universitas.no