Tåkefyrstenes time

I begynnelsen av mars rullet pornobussen innover Bryne sentrum og fikk raskt Kvinnegruppa Ottar på nakken. I de påfølgende ukene ble de ansvarlige skjelt ut av alle mellom øst og vest – til og med statsministeren hadde en formening om bussens dekor. Det skal derimot mer til enn et par «satte kaffekoppen i halsen»-proklamasjoner for å kneble et snes festkåte russegutter. Til avisene kunne de diplomatisk erklære: «Vi står fast ved vårt valg med et åpent sinn og respekt for ulike perspektiver. Vi er åpne for dialog og diskusjoner om temaet, samtidig som vi er trygge på vår beslutning.»

Men hvordan har det seg at attenåringer, som ved sine fulle fem har brukt tre millioner kroner på å dekorere en buss med en naken dame i hundehalsbånd, snakker som om de er nyutdannede PR-rådgivere, rett ut av Kristiania? Hva har fraser som «dialog» og «respekt for ulike perspektiver» å gjøre i deres vokabular?

Ifølge LinkedIn har evnen til å kommunisere blitt den mest ettertraktede egenskapen på arbeidsmarkedet – en trend som bekreftes gjennom eksplosjonen av nyopprettede kommunikasjonsstillinger landet over. Samtidig uniformeres språket. Følger man PR-bransjens formel for bortforklaringer slipper man nemlig unna med det meste. 

Å snakke «rett fra levra» er blitt en risikosport som må unngås for enhver pris. Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo anbefales å snakke med kommunikasjonsavdelingen før de forteller offentligheten om egen forskning. Til og med NRK, landets mest erfarne mediefolk, har kommunikasjonsrådgivere. I disse dager skal alle ha sin egen spinndoktor.

Debatter kontrolleres, saker spinnes, det ubehagelige tåkelegges. Hva skjer med det offentlige ordskiftet når manus er skrevet på forhånd, resirkulert fra forrige mediestorm? Når ikke engang russegutter i verste alder snakker som seg selv?

I 2016 kåret Språkrådet «tenker at» til årets «fyord», med begrunnelse om at uttrykket er en prøveballong som i ettertid kan bagatellisere innholdet i det som ble sagt. Som språkforsker Urd Vindenes skrev i Klassekampen 20. mars: Om man tenker, føler eller opplever noe, er det vanskeligere å bli motsagt – ordene fungerer som en rustning mot saklig kritikk.

I politikerskandalene er disse blitt en gjenganger. I valget mellom beklagelse, rettferdiggjøring og dementi (benekte at handlingen har funnet sted), er det få som velger førstnevnte. Ifølge Agenda er kun 6 av 17 Arbeiderparti-skandaler siden 1971 beklaget, og hele 8 av dem dementert – med Kjerkol som ferskeste eksempel.

Minstekravet om å ta ansvar for egne feilgrep er utopisk – å si unnskyld umuliggjort. I stor grad er det språket som tillater ansvarsfraskrivelsen. Har du plagiert noens masteroppgave: Det var ikke din feil. Har du klådd på noen damer: Synd om de opplevde det slik. Var du rasist på Bar Boca: De forstod ikke spøken. Eller vår forhenværende statsministers udødeliggjorte: «Jeg ville ikke brukt de ordene.»

I dagens debattklima er det forståelig at mennesker som uttaler seg i offentligheten søker vern i språket. I løpet av kort tid er mange ord blitt forbudt – ofte godt begrunnet i ideen om språket som opprettholder av undertrykkende strukturer. Mange av ordene ser vi forhåpentligvis aldri igjen. Mens andre, som forslaget om å erstatte «homeless» med «unhoused», er språkdebatter som står i fare for å tilsløre det egentlige problemet, i dette tilfellet hjemløshet. På samme måte som synsing om den subjektive opplevelsen tar fokuset bort fra hva som faktisk har skjedd og hvem som er ansvarlig. 

Istedenfor å skjerme oss med en mur av følelsesverb, språkvaske bort alt av personlig egenhet og fjerne alt som kan støte i sensitivitetskontroll, burde vi skape et ærligere ytringsrom. Her er ikke intensjonen å ufarliggjøre språket, for selvfølgelig har språket mening; det betyr noe hvilke ord vi bruker. Men har vi tenkt over hvem som tjener på et ansvarsløst språk? Det er i hvert fall ikke de som blir snakket til.