Universitet uten forsvar

– Dette er helt hinsides.

Informasjonsdirektør ved Universitetet Helge Kjøllesdal er klar i talen. Kilden til hans klarhet og vrede er en reklamekampanje nettbokhandelen Bokkilden nylig gjennomførte på Blindern. Utkledde som soldater klistret reklamebyråets leiesoldater opp materiell som ikke var forhåndsgodkjent av Universitetet.

Kjøllesdal er sint. Den jevne student i verste fall irritert. På den daglige vandring over Frederikkeplassen, særlig i tiden rundt semesterstart, skal det godt gjøres å ikke bli utsatt for et eller annet reklamefremstøt. Enten det er Ryanair som vil sende deg til Frankfurt, eller det er en pose med bind, Fisherman\'s Friend, en ubestemmelig saus og litt såpe for de edlere deler som deles ut. Dette er vi vant til, det er nesten koselig. Og hvem synes vel ikke det er topp med et gratis bind i ny og ne?

Vi som har vokst opp i et trygt sosialdemokrati, kan finne på å tenke at det er litt guffent med all denne reklamen. Her ved Universitetet bedrives åndsliv, og det lar seg vel vanskelig forene med slu kapital, tenker vi, og aner at vi kanskje har arvet et snev av skepsis fra en generasjon som studerte her for 25 år siden.

Så enkelt er det ikke ved Universitetet i 2002. Det finnes slem og det finnes snill reklame. Den snille er den som er tillatt av Universitetet, og materiellet deles ut av studenter som sårt trenger inntekter til foreningen sin. Den slemme, derimot, er det ingen som har kontroll over. Pubertale, friske og frekke reklamefjols pønsker ut fremstøt uten å spørre først. Universitetet kan intet gjøre.

Her begynner vi så smått å nærme oss et av kjernepoengene. Per i dag har Universitetet ingen mulighet til å forsvare seg mot reklamen. Med mindre informasjonsdirektør Kjøllesdal ikler seg varme klær samt et morskt blikk og jevnlig patruljerer universitetsområdet, kanskje med en liten kjepp i neven. Det er mye å kreve av en informasjonsdirektør. Noen må gi den mannen et regelverk, et regelverk det får konsekvenser å bryte. Konsekvenser pengefolk forstår. Med andre ord: Bøter. Så var den slemme reklamen ute av verden.

Men la oss ta dette et lite kvantesprang videre; løfte snuten og skue over landegrenser, så å si. Sett at det ikke er forskjell på snill og slem reklame likevel. Sett at det hele er begynnelsen på en utvikling der en student kan bli vist bort fra forelesning fordi hun har akslet en trøye med Pepsi-logo den dagen universitetet har Coca-Cola-dag. Ekstremt eksempel, men ifølge Naomi Klein en sann historie. Og det er ikke den eneste.

Nå er det lett å flire av slike historier. He he. Jeg må le. Helt til jeg igjen løfter litt på snuten, og ser at fienden står i porten. Og det er ikke Bokkilden jeg tenker på. Niks. Det er det store dyret med mange hoder og navn; kommersialisering, oppdragsforskning, patentbeskyttelse, sponsing. Ikke bind og Fisherman\'s Friend denne gang. Mens kloke hoder er opptatt med å innføre reformer, gradssystemer, øremerking av stillinger for kvinner og dets like, sniker næringslivet seg inn bakdøra. Dette har skjedd i USA, i Storbritannia, i Frankrike, i Tyskland. Og når de først er inne, er de ikke blant dem som går igjen frivillig.

Én ting er at vår kjære informasjonsdirektør trenger et ris bak speilet for å tukte noen frekke reklamefolk, en helt annen ting er det når svært få i det hele tatt er oppmerksomme på farene som er forbundet med kommersialisering av forskning. Når Studentparlamentet nylig snekret sammen en handlingsplan for det kommende året, vedtok de et dokument som var fullstendig blottet for tanker og strategier rundt kommersialisering og hvilke konsekvenser dette kan få for studentene.

Løft snutene, folkens. Snart er dere kanonføde. Snart er det for sent.