Treffetid i elfenbenstårnet

Da jeg studerte ved University of Washington i USA følte jeg meg alltid velkommen på professors kontor. Professorene virkelig ønsket at studentene skulle lykkes. De sa tydelig fra om sin kontortid og oppfordret oss på forelesning om å komme på besøk. Uansett om det var syv eller 200 studenter. I Norge er kulturen helt annerledes.

Jeg ble sjokkert da jeg kom til UiO som utvekslingsstudent ved Det humanistiske fakultet, og igjen som masterstudent på fakultetet for samfunnsvitenskap (SV). Mange av professorene her ser på studenter som en belastning i hverdagen deres. Kanskje har det å gjøre med norske holdninger generelt. Studenter føler det er kleint å forstyrre professoren, på samme tid som faglige ansatte er likegyldige overfor studentene.

Leste du? Tenk deg om en gang til før du rekker opp hånda.

Men ytterst sjeldent sier professorene klart at de er tilgjengelig ved treffetid, og det er eventuelt etter avtale. Det er så klart bedre enn ingenting. Men e-poster ender fort opp i glemmeboken og avtaler renner ut i sanden. Derfor er det et poeng med fast kontortid: Det senker terskelen for å møte opp.

Et annet initiativ er kontaktpersonordningen. På masterprogrammene ved SV har vi faste kontaktpersoner som kan svare på studenters enkeltspørsmål. Ofte får vi svar mange uker senere. Og det er ikke bare enkle spørsmål studenter trenger å stille. Professorene har kanskje mareritt om faste treffetider med hundrevis av studenter som banker på døra med dumme spørsmål, men det behøver ikke bli sånn. Det er masse verdi i å lytte til studenter, spesielt for de ansatte som ønsker seg mer engasjerte studenter. Stol litt mer på oss.

Unntaket fra regelen er Øivind Bratberg. Han er førstelektor på Institutt for statsvitenskap ved UiO og har vunnet priser som beste foreleser på UiO. På dørskiltet står det at kontortid er «så fremt det er lyst på kontoret». Ifølge Bratberg nedprioriteres foreleserens kontakt med studenter. Som professor skal man ikke bare forske, men også undervise. Men interaksjon med studenter er ikke noe som forventes av de faglige ansatte, sier Bratberg: «Det gir ingen belønning, og det står og faller på egen vilje.»

Selv har jeg aldri hørt noen si de har et godt forhold til professoren sin på UiO. Men det er kanskje å forvente for mye. NOKUTs underviserundersøkelse viser at foreleserne vurderer studenters faglige forutsetninger som ganske middelmådige. Naturligvis er foreleserne godt fornøyde med egen kompetanse, og mener at «utdanningskvaliteten og deres egen innsats er god». Det er bare studentene som må skjerpe seg.

Professorene glemmer at de også er lærere og rollemodeller, og at studenter kommer for å lære. Universiteter handler om så mye mer enn forskning. Å gå på universitetet handler om å undervise, snakke, og bygge kunnskap sammen.

Mer interaksjon vil også gjøre Blindern til triveligere sted å være. SHOT-undersøkelsen fra 2014 viste at 17 prosent av studenter ved UiO opplevde ensomhet. Det er selvsagt ikke professorenes jobb å kurere ensomme studenter. Men et åpent, inkluderende og engasjerende fagmiljø kan også øke trivselsnivået, og ikke minst vil det heve studentenes karakterer og det faglige utbytte av å studere. De gangene jeg har følt meg mest inspirert, interessert og entusiastisk for faget var da en professor klarte å engasjere meg utenfor klasserommet. Det har knapt skjedd på UiO.

Les også: Hvorfor klapper vi egentlig etter forelesning?

Ved University of Washington kunne man spørre om alt fra anbefalingsbrev til hvordan man kunne forbedre seg i emnet. Eller man kunne skape gjensidig entusiasme om fag. Slik skapes en læringsgnist og motivasjon til å gi en skikkelig innsats, og ikke bare fullføre. Det er ikke mye som skal til.

Løsningen er likevel ikke enkel. Det er ikke nok å tvinge professorene til å fastsette treffetid. En systematisk holdningsendring fra toppen og ned – en ny kultur – er nødvendig. Universitetsledelsen må si tydeligere ifra til fakultetene at det er ingen skam å snakke med studenter – tvert imot. Det er en berikelse. Vi får håpe vår nye rektor Svein Stølen også skjønner det.