Nøytrale barn leker best

Et sikkert vårtegn er oppblomstringen av NSOs årlige lederkamp. Fire kandidater har til nå offentliggjort sitt kandidatur om å lede 230.000 norske studenter: Kai Steffen Østensen fra Agder, Marte Øien fra NTNU, Håkon Mikalsen fra Bergen og Ida Austgulen, nåværende fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i NSO. Dessverre er ingen av de fire neppe den toneangivende stemmen NSO så sårt trenger fremover.

NSOs lederskap foretrekker vanligvis å jobbe i det skjulte, under et dekke av legitimitet gitt av landets studenter hvert eneste år. Om ingen studenter aner hvem de er, er ikke så farlig, fordi strategien funker, mener de selv. Leder Mats Beldo har vist til «fortsatt gratis høyere utdanning» og lovfestet studentombud som «gjennomslag» – det første kan ikke ha vært en stor «kamp» og det andre må tilskrives #MeToo heller enn NSO.

Snikende lobbyist, skjult student-taktikk er noe årets lederkandidater ser ut til å ville videreføre. Austgulen har det siste året sittet i et arbeidsutvalg som har viet minimal oppmerksomhet til selvkritikk. Et eksempel er da Universitas kritiserte NSOs totalt fraværende rolle i forrige stortingsvalg, smalt det tilbake et rundskriv signert av blant annet Østensen og Øien (som lokale studentledere) med tittelen «Studentene vinner på et nøytralt NSO». På symptomatisk vis svarte de på vegne av NSO, som satte seg selv på sidelinjen, og uten å egentlig absorbere poenget. Kritikk mot NSO preller oftest av som vann på gåsa.

Også lederkandidaten Håkon Randgaard Mikalsen har støttet et nøytralt NSO. Nylig lukket han også døren for å utvide hva studentpolitikerne skal bry seg om i frykt for at «kjernesakene» – studiestøtten, studenterboliger, og så videre – glemmes. Det er synd, for «studenteliten» hadde hatt godt av å både revurdere sin kommunikasjon rundt disse, men også hvorvidt de klassiske studentsakene egentlig engasjerer i dag.

Øredøvende stillhet er uheldig for en studentbevegelse, og hyllesten til det lavmælte er beklageligvis dypt inngrodd i ledelseskulturen. Til Khrono sier likevel Østensen at han skal forankre «NSOs nasjonale seire i studentmassen» og gjøre NSO «mer synlige i samfunnsdebatten». Sammen med usynlighetsstrategien kan det bli en riktig så interessant øvelse.

20. april velger Landsmøtet NSOs nye leder. Vi får håpe det blir en som er lei av hviskeleken, og som både kan heie, kjefte og fornye. Fristen for å stille som leder går ut i slutten av mars. Mye kan heldigvis skje på den tid.