Ministerskifter

Det tar ikke så lang tid før vi begynner å glemme. Hvis han ikke hadde brukt det nå famøse uttrykket «hvileskjær», ville nok Øystein Djupedal blitt nettopp det i historien om statsråder med ansvar for høyere utdanning og forskning i Norge. En egen minister for høyere utdanning og forskning, en minister for studentene, ble faktisk ikke realiteten før det herrens år 2007. Det var SV som opprettet posten, og det var SV som i praksis la den ned igjen da Tora Aasland gikk av som minister i forrige uke.

Endringen har ikke høstet så rent lite kritikk fra organisasjonene i høyere utdanning og opposisjonspartiene på Stortinget. Feltet blir nedprioritert når forsknings- og høyere utdanningsministeren også skal være barnehage- og skoleminister, sier mange. Det er klart at en egen minister har gitt høyere utdanningspolitikken større tyngde. Et utvalg i Arbeiderpartiet foreslår å opprette en egen boligminister, nettopp for å gjøre politikkområdet viktigere.

I all oppstandelsen er det lett å glemme at vi har sett store forskjeller i forsknings- utdanningspolitikken lenge før feltet fikk en egen minister. Det er ingen automatikk i at en egen minister vil føre en bedre politikk for studentene enn det en barnehage-, skole-, og universitetsminister vil gjøre. Statsråden kommer til å ha mer tid, definitivt, og det er bedre å ha en stemme som skal kjempe for penger til en sektor enn til flere. Men en egen minister fører ikke nødvendigvis til en bedre politikk.

Den rødgrønne regjeringens satsing på studentboliger ville nok blitt gjennomført selv om forsknings- og høyere utdanningsministerposten aldri hadde blitt opprettet i 2007. Likeledes blir nok ikke den samme satsingen avsluttet bare fordi ministerposten nå fjernes. Verken en egen statsråd eller vedtak i alle de tre regjeringspartiene om elleve måneders studiefinansiering har ført til en ekstra måned med studiestøtte for deg og meg.

Likevel har studenter fått mer penger. Men det er ikke på grunn av at vi fikk en egen minister. Indeksregulering av studielånet og økt utbygging av studentboliger har hatt noe å si for hverdagen til studenter i Norge. For størrelsen på lommeboka. Det er ikke nok, men det er så uendelig mye bedre enn om ingenting hadde skjedd.

For har vi helt glemt Kristin Clemet? Høyre-ministeren bygde så godt som ingen studentboliger, og låste studielånet i flere år slik at studenter fikk mindre og mindre å rutte med. Du vet ikke hva du har før det er borte. Selv om mange, denne avisa inkludert, har vært kritisk til Tora Aasland, har nesten ingen sagt at hun gjør de gale tingene. Mange har ropt på mer, men få om noen har sagt at dette må det bli mindre av.

Det er mye større usikkerhet for den jevne student knyttet til et eventuelt regjeringsskifte i 2013, enn til om vi har en egen minister for forskning og høyere utdanning. Som minister for hele Kunnskapsdepartementet kommer nok Kristin Halvorsen til å bruke relativt lite tid på studenter og høyere utdanning. Likevel er det veldig lite sannsynlig at de tiltakene som faktisk er satt i gang blir rullet tilbake. Det er bedre med en statsråd som lar gode tiltak gå på automatikk enn en egen forsknings- og høyere utdanningsminister som aktivt motarbeider studentenes interesser. Det er bedre med Kristin Halvorsen enn en høyreregjering.