Mer enn bare til pynt

Det begynner å bli et eldgammelt mantra at unge klager på “de voksne” som ikke skjønner greia. Vi har nå hørt det så mange ganger, at det er vanskelig å forstå hvorfor det ennå ikke har skjedd noen endring. Det er på høy tid at politikere inviterer unge inn i beslutningsrommene. For eksempel kunne man startet med Klimautvalget 2050, som har fått i oppgave å utrede hvordan Norge kan nå målet om et utslippskutt på 90-95 prosent innen 2050.

Les også: "Argumentene mot kjøtt er åpenbare"

Utvalget består av 13 personer med tung kompetanse. Gjennomsnittsalderen er 53 år, medianalderen 55. De fleste av utvalgets medlemmer vil være godt oppi 80-årene når vi når 2050. [Unntaket er masterstudent Mari Hasle Einang](bb) på 26 år, som i sin unge alder har flere års erfaring med klimaarbeid og aktivisme. Det er vanskelig å ignorere den nitriste ironien i daværende klimaminister Sveinung Rotevatn (V) kommentar til Einang om hvorfor hun ble spurt om å sitte i utvalget: “han sa det var stas å ha med noen litt yngre, noen som kommer til å leve i 2050”.

Einang, utvalgets eneste medlem under 40 år, er modig som har sagt ja til å representere de unges stemme inn i arbeidet. Det er en blytung oppgave å påta seg helt alene. I et regjeringsutnevnt utvalg er det en selvfølge at erfaring og kunnskap må ligge til grunn for arbeidet. Men det er faktisk ikke manko på unge mennesker med fagkunnskaper om klima, og som naturligvis ser mot 2050 på en ganske annen måte enn de som beveger seg mot livets høst.

For å trekke frem noen: Fotballproff Morten Thorsby (25) har bidratt til nye standarder i en bransje hvor hverken klima eller miljø har vært et tema tidligere. Gjennom stiftelsen We Play Green har han fått oppmerksomhet verden over ved å oppfordre fotballklubber til å ta miljøvennlige valg. Han har sørget for at elitelaget Heerenveen har fått det mest energieffektive stadionet i den nederlandske toppserien og et solcelleselskap som draktsponsor, for å nevne noe. Andréa Marie Konradi (19), leder av den samiske ungdomsorganisasjonen Oslove Noereh, dro til klimatoppmøtet i Glasgow for å bringe urfolks rettigheter på klimakartet. Klimaaktivist Tina Razafimandimby Våje (18) har snakket om minoriteters manglende stemme i klimakampen. Penelope Lea (17) er allerede Unicef-ambassadør som følge av sitt engasjement for klima og miljø. Jeg kunne nevnt mange fler.

Kontrasten blir enda mer slående når vi retter blikket tilbake på hva som foregikk under klimatoppmøtet i Glasgow. Mens verdensledere poserte for kameraene på innsiden av et historisk museum med forgylte vegger, var den skotske hovedstadens gater oversvømt av unge klimaaktivister. Til E24 sa Pauline Tomren, en av to norske ungdomsrepresentanter som fikk innpass for å observere forhandlingene: “Vi er til pynt”.

For 26. gang har verdensledere reist hjem fra FNs klimatoppmøte i privatfly med mer eller mindre reelle ambisjoner om at verden skal bli et litt bedre sted. Slutterklæringen de ble enige om ble mottatt med blandede reaksjoner. Bellona-leder Frederic Hauge mente den var historisk. Greta Thunberg kalte den “blah, blah, blah”. Og det kan se ut til at FN-sjef Antonio Guterres er mer enig med sistnevnte. Hans umiddelbare reaksjon var skuffelse over at den kollektive viljen fremdeles ikke er stor nok: “Vår skjøre planet henger i en tynn tråd,” var generalsekretærens konklusjon.

Klimakrisen blir ofte omtalt som en generasjonskamp. Under valgkampen i høst sa 24 år gamle stortingskandidat Agnes Nærland Viljugrein (Ap) til Universitas at det var AUF og partiets unge stemmer som hadde presset fram klimapolitikken til Norges største parti. Uten deres stemmer hadde Hurdalsplattformen utvilsomt sett enda gråere ut. Det er fordi disse unge stemmene har fått gjenklang i beslutningsprosessene at politikken har endret retning. Det er ikke ubetydelig at tusenvis av unge verden over strømmer til gatene og protesterer mot handlingslammelsen til verdens politikere. I 2019 rørte dette foreldregenerasjonen til tårene. Det førte til en helt annen tone i klimadebatten.

Les også: "Studentene har tapt dette valget. Det eneste vi har å se fram til, er å ikke være studenter lenger"

Men nå er det på tide å ta neste steg. For selv om debatten har endret seg, gjenspeiler politikken business as usual. Klimadebatten utvikler seg fort, nye mål følger etter, men det samme kan man ikke si om handlingene. Norge har kuttet utslipp på 4,2 prosent siden 1990. Det er vanskelig å se for seg at noe annet enn et mirakel kan ta oss til 95 prosents utslippskutt på snaut 29 år. Klimadepartementet inviterer unge til å komme med innspill til klimautvalgets arbeid, men hva er vitsen med å “lytte til” unge når politikken ikke gjenspeiler unges vilje til endring? Hadde unge mennesker hatt reell makt, hadde vi kanskje også sluppet debatten om hvorvidt Greta Thunberg bidrar til politikerforakt eller ikke. Fagfolk gir henne fremdeles støtte: “Jeg skjønner at Greta Thunberg er sint,” sa klimaforsker Rasmus Benestad til VG i helgen.

Klimaminister Espen Barth Eide (Ap) har rett når han sier det er uriktig at det ikke skjer noe i klimaforhandlingene. Det er bare det at det kunne skjedd så ufattelig mye mer. Vi trenger utålmodigheten til de unge. Derfor må unge mennesker også få plass rundt bordet og ikke bare vises til bakrommet etter å ha fungert som en påminnelse om de voksnes dårlige samvittighet. Mari Hasle Einang håper hennes bidrag inn i Klimautvalget 2050 kan føre til større endringer enn det hun har fått til som aktivist. For som hun selv sier: Som aktivist kan det være vanskelig å få politisk gjennomslag.