Kunsten å samtale

Reaksjonære rasister. Høyreekstreme hatpratere. En skam for høyskolen og kunstfeltet. Da fem studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) signerte et innlegg mot det de anså som en urovekkende utvikling av høyskolens ytringsrom og akademiske frihet, var det ikke mye sympati å hente fra medstudentene.

Les også: «Ameri­kanske tilstander i Norge»

Magnus Vanebo, én av de fem, beskriver i Morgenbladet 16. oktober et debattklima som har gått fullstendig av hengslene: Det som begynte med en uenighet om hvordan høyskolen skal motarbeide strukturell rasisme i undervisningen, endte i at arrangøren av et seminar Vanebo skulle tale på, så seg nødt til å avlyse seminaret for hans egen sikkerhets skyld. Det bør bekymre alle og enhver — og universitetene og høyskolene må ta sin del av ansvaret for at vi er kommet hit.

Akademia er samfunnsdebattens vugge. Det er et laboratorium av ideer hvor sammensatte problemstillinger og intellektuelle spenninger utforskes i søken etter en dypere forståelse av hvor vi vil, enten det er i form av kunst, kjemiske ligninger eller samfunnsvitenskapelige avhandlinger. Da skal man ta det på det dypeste alvor når studenter fryses ut for sine meninger i stedet for å kunne delta i produktiv diskusjon.

Det er også grunn til å tro at problemet strekker seg forbi Khios mursteinvegger; Donald Trump-tilhenger og nestleder i Foreningen for alle konservative studenter Philip Sverre uttalte i forrige utgave av Universitas at han opplever akademia som «et venstreorientert ekkokammer», tappet for åpenhet overfor meningsdissenter.

Vi må lære oss å snakke sammen. Nærmere bestemt må allmennutdannelsen ta på alvor de kunstformene en god samtale består av. For samtale med meningsmotstandere er en kunst, og det var en gang anerkjent i pensumbøkene; Arne Næss’ lille, men innholdsrike En del elementære logiske emner var lenge en hjørnestein i universitetenes exphil-undervisning.

Les også: «Vi er ferdige med å leke gjemsel nå, SiO»

Boken var en del av Næss’ kanskje viktigste prosjekt: styrke folks evne til å argumentere for sin egen sak og komme andres argumentasjon i møte, på en saklig og fruktbar måte. «Den semantiske årvåkenhet som skal til for å føre en klargjørende linje», må aktivt trenes opp og vedlikeholdes for å ivareta et mangfold av perspektiver. Tillater vi oss å bli sløve i samtalekunsten, kan konsekvensene bli katastrofale. Den som har fulgt med på det amerikanske valgspetakkelet i høst, har sett hvor ille det kan gå.

Nå tar ikke studentene ved Khio exphil, og å tørke støvet av en drøyt hundre sider lang bok fra førtitallet kommer neppe til å løse debattklimakrisen over natten. Men universitetene og høyskolene har et enormt viktig ansvar for å sikre at studentene de utdanner, verdsetter reell meningsutveksling og mestrer kunstens regler. Det er samfunnsdebattens helse og vår evne til å fatte sterke beslutninger i vanskelige spørsmål som står på spill. At en student blir tatt av plakaten for å ha snakket høyt om en ytringskultur på avveie, vitner om at utdanningsinstitusjonene har forsømt det ansvaret.

Næss priset seg lykkelig for at vi tross alt er uenige i blant: «Du mener det motsatte av hva jeg mener — så inspirerende!» En meningsmotstander er fremfor alt en mulighet. En mulighet til lære noe nytt om både seg selv og andre, en mulighet til å innta en rikere virkelighet. Det er samtalekunstens fantastiske gave, og det er det sterkeste uttrykket for den utviklede sivilisasjonen vi har. I forordet til Logiske emner trekker Næss frem det akademiske idealet om «frihet til kritikk, til å forfølge muligheter gitt ens egen fantasi».

Robust debattlære gjør oss friere; de ideologiske skylappene som skjermer oss mot andre måter å se verden på, legger lenker på vår egen selvutfoldelse. Å lære studentene å argumentere og lytte til motstemmer er å myndiggjøre dem.

Vi står ved en korsvei. Vi kan la den lammende polariseringen tilta og se på at ytringskulturen desintegrerer — noe som med Næss’ ord «gir god grobunn for hat og voldsanvendelse». Eller vi kan plukke opp samtalekunstens rike fargepalett og ruste oss for å kunne svare på de mest ubehagelige spørsmålene den evige samfunnsutviklingen stiller.

Det er når tanken og det saklige argumentet får flyte fritt mellom ulike mennesker, vi faktisk finner ut hva vi innerst inne står for, og hvordan vi skal håndtere utfordringene verden serverer oss. Om universitetet ikke utdanner borgere som er klare til å delta i det løftet, har det mislyktes i et av sine mest grunnleggende samfunnsoppdrag.

Les også: «Noen har det kun i kjeften»