Krympende ytringsrom i akademia

Ofte omtales universitetet som en bærebjelke i demokratiet. Det beskriver en plass hvor etablerte sannheter kan granskes og kritiseres. Marcus Monrad, som var en av Norges mest betydningsfulle tenkere på 1800-tallet, gikk så langt at han kalte universitetet for krystallkjernen i den frie nasjonen.

Han hadde rett i sitt utsagn. I studentforeninger vokste kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og humanismen fram. Ideologiske brytninger og intellektuell debatt drev demokratiet fremover.

Men den samme arenaen som satt rammene for granskning og kritikk, trues i dag av illiberale krefter. Meningsmangfold og sannhetssøken utfordres av konformitetspress og selvsensur. Krystallkjernen i den frie nasjonen står i fare for å sprekke i biter.

Les også: "Forskningen viser hva"?

Truslene mot akademia er større i andre land enn Norge. I 2019 fjernet kinesiske Fudan University uttrykket «tankefrihet» fra universitetets målsetning. Studentene protesterte ved å synge høyskolesangen som inkluderte frihetsuttrykket.

Men de sang for døve ører. I 2021 ble Xi Jinpings tanker innført som pensum. Fra å være tankelaboratorier hvor hypoteser dissekeres og vurderes, har kinesiske universiteter blitt indoktrineringsleirer for kommunistpartiets diktaturstyre.

Men også i demokratier angripes akademia av illiberale krefter.

Ifølge Foundation for Individual Rights in Education sanksjoneres stadig flere amerikanske akademikere for ytringene sine. Nedrykking i stilling og oppsigelse er to av de vanligste represaliene. Mens det var 24 forsøk på å sanksjonere en akademiker i 2015, var det 113 i 2020. Og av de totalt 426 forsøkene mellom 2015 og 2020, involverte 63 prosent en akademiker som uttrykte en personlig mening i et kontroversielt spørsmål.

Det samme situasjonsbildet fastholdes og styrkes i en studie av Center for the Study of Partisanship and Ideology, som varsler en akademisk ytringsfrihet i krise. Studien tok utgangspunkt i universitetsmiljøene i USA, Storbritannia og Canada, hvor det i alle land ble avdekket støtte for å sensurere kontroversielle standpunkter. For eksempel ville halvparten av doktorgradsstudentene i USA og Canada støttet en kampanje for å avskjedige forskere med konservative forskningsfunn.

Det er riktignok mulig at studentene hadde gode intensjoner. Folk flest ønsker å beskytte eget verdensbilde, det de mener er moralsk godt og korrekt. Men gir ikke studentene ytringsrom for andre ytringer enn sine egne, så undergraver det universitetets rolle som sannhetssøkende institusjon og som utvikler av demokratiet.

Les også: "Mer enn bare til pynt"

Men ytringsfriheten i akademia utfordres også i vårt eget land. Institutt for samfunnsforskning rapporterte i fjor at norske forskere er mindre villige til å formidle funn som kan være kontroversielle eller krenkende. Forskere på kjønns- og klimafeltet begrenser seg mer enn andre, men innvandrings- og integreringsforskere aller mest. Konsekvensen er at potensielt viktig kunnskap ikke kommer samfunnet til gode.

Noen som har valgt det motsatte av å begrense seg, er jurist og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit. I et intervju med Khrono tok hun opp utenlandske forskeres rolle i norske fagmiljøer, som utløste en større debatt om internasjonalisering av akademia. Uttalelsene hennes ble kalt xenofobe, elitistiske og farlige. I tillegg ble Hellestveit bedt om å droppe avtalt undervisning på grunn av sine meninger. Det er en bekymringsfull statusoppdatering på ytringskårene i akademia.

Og særlig bør det bekymre oss studenter. Om frykten for å bryte med rådende normer hindrer akademikere fra å formidle seg fritt, svekker det kunnskapsgrunnlaget i undervisningen og pensumlitteraturen. I verste fall produserer universitetet ensrettede samfunnsborgere, som får papirer på at de har kunnskap om saker de ikke har blitt utfordret på.

I forsøk på å forhindre dette, har land som Storbritannia valgt å innføre lover for å styrke den akademiske friheten, der bøter utgis til utdanningsinstitusjoner som svekker friheten. Men det er usikkert hvorvidt lovene kan utvide ytringsrommet.

For ytringsfriheten består ikke bare av rettsregler. Den består også av kultur. Lovgivningen er åpen for at kontroversielle emner diskuteres, men norsk kultur er ikke det. Arbeidet for bredere meningskorridorer i akademia skjer derfor først og fremst i utdanningsfellesskapene — mellom meg og deg — hver gang vi bestemmer oss for at ytringsfriheten skal finne sted.

Les også: "Fri praksisslavene"