Hva betaler vi for?

Takket være offentlighetsloven kunne Universitas i fjor avsløre at [ansatte ved Universitetet i Oslo hadde blitt utsatt for rasisme i en årrekke](1). Hadde det samme skjedd i Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) ville det trolig aldri blitt løftet frem i lyset.

Offentlighetsloven er like fantastisk som den er kjedelig å snakke om. Likevel er det et viktig tema.

Det kjedelige:

Offentlighetsloven omfatter en rekke statlige organer. På lista finner vi blant annet alle offentlige utdanningsinstitusjoner, Kunnskapsdepartementet og Lånekassen. Om en organisasjon er underlagt offentlighetsloven, har offentligheten krav på å søke om innsyn i alle dokumenter som behandles av organet. Altså har disse organene plikt til å vise oss hva de driver med, såfremt det ikke finnes en lovfestet grunn til å holde det hemmelig.

SiO er ikke blant disse organene. De skilter riktignok med en «offentlighetspolicy», men den er lite verdt i all den tid de egentlig ikke trenger en begrunnelse for å avslå et krav om innsyn.

Mer om rasismesaken: – En del av en fleipete sjargong

Det fantastiske:

Offentlighetsloven er gravejournalistens viktigste våpen. Dette er en krampaktig og banal påstand, men samtidig ganske så treffende. Loven gjorde for eksempel at Universitas kunne rette lys mot den lange behandlingstiden en student ble møtt med da vedkommende varslet om seksuell trakassering. Det var også takket være Offentlighetsloven at det overveldende antallet klager på forelesere ble løftet frem i lyset, og debattert på Dagsnytt atten i fjor.

Offentlighetsloven gjør at man kan gå organisasjoner i sømmene, og er helt essensiell for å opprettholde tilliten til det offentlige. Når hovedstyret i SiO består av et flertall studenter, er det hårreisende at organisasjonen ikke er underlagt nevnte lov. Legger man til at det i høy grad er studentene som betaler for det hele, grenser det mot det absurde.

Bakgrunn: SiO skryter av gode tilbakemeldinger, men nekter å vise hvor det kommer fra

SiO er til for studentene. Man kan diskutere i hvilken grad de lykkes med å gjøre studenthverdagen enklere, men fasiten er nok at vi er tjent med å ha en samskipnad som jobber for å gjøre nettopp dette. Det som imidlertid er problematisk er at organisasjonen kan velge selv hvilke deler av driften som er åpen for offentligheten, og hvilke ting som gjøres i skjul.

SiO styres av tillitsvalgte studenter, og disse studentene burde i så måte styre organisasjonen på et vis som er til studentenes beste. Det er ingen tvil om at studentene har best av å kunne vite hvordan organisasjonen styres, likevel har forslaget om å legge SiO under offentlighetsloven blitt avslått gjentatte ganger.

For jeg er på ingen måte den første som ytrer et ønske om kunne søke i postjournalene til SiO. I 2007 skrev Universitas om «kampen om offentlighetsloven». Den gangen hadde Velferdstinget kjempet for å få SiO underlagt offentlighetsloven siden 2001. I dag, 11 år senere, er vi ikke kommet noe lenger. Det paradoksale er at studentrepresentantene i SiOs hovedstyre er valgt fra Velferdstinget. Altså burde det være en smal sak å gjennomføre. Mon det.

Det var også svaret til daværende hovedstyreleder i SiO, Egil Heinert, da han ble konfrontert med Velferdstingets krav i 2007. «Studentsamskipnaden i Oslo, som allerede jobber veldig hardt for studentene, har ikke godt av å få en slik reform lempet over seg». Der mener jeg Heinert tok feil. Studentene er nemlig ikke de eneste som er tjent med mer åpenhet i SiO, også SiO hadde hatt godt av å nyte større tillit fra sine kunder.

Mer gravejournalistikk? Flere organisasjoner har mottatt varsler om Bårdar

Da leder for SiO Mat og drikke, Steffen Greff, tidligere i år uttalte at SiO hadde fått gode tilbakemeldinger på kantinene sine, ba Universitas om å få tilsendt disse tilbakemeldingene. Vi ble møtt med et blankt nei. Meget mulig stemmer det at SiO nyter gode tilbakemeldinger fra kundene, spørsmålet er om man har tillit til at Greff snakker sant. Den tilliten hadde kommet lettere om SiO hadde vært underlagt offentlighetsloven.