Engasjementet som ikke er der

Universitas skrev i forrige uke at Høyre er partiet som studentene selv mener har best utdanningspolitikk. Mer oppsiktsvekkende var det at 48 prosent meldte at de ikke har gjort seg opp en mening om hvilket parti de foretrekker politikken til.

Med bare fire måneder til stortingsvalget, fremstår dette lett som bekymringsverdig. Studentene burde kanskje heller blitt spurt om de faktisk har peiling på hva de forskjellige partiene står for?

Det studentpolitikere bør spørre seg om, er om norske studenter egentlig trenger mer stipend og flere boliger. Et enda mer betimelig spørsmål: Fortjener vi at disse godene blir enda bedre?

Halvparten av norske studenter sitter passiv på sidelinja, på tross av at den «vanskelige juni-måneden» uten stipend nærmer seg med stormskritt. Det kan virke som studentene til syvende og sist ikke bryr seg. Eller så tenker de at det løser seg til slutt. Det er noe jeg har tatt meg selv i å tenke.

Likevel fortsetter politikerne å fri til oss. Vi har skrevet om venstresiden som konkurrerer om å love flest studentboliger før valgkampen, og Høyre som ønsker å la private slippe til. Hva angår elleve måneders studiestøtte programfestet Arbeiderpartiet dette allerede i 2009. Da Universitas i april konfronterte Trond Giske med hvorfor det ennå ikke har blitt innført, ga han et like intetsigende svar som alltid. Et svar som tyder på at valgløftet heller ikke blir realisert denne gang – om noen gang.

Kanskje er det nettopp derfor regjeringen ikke prioriterer spørsmålet? Fordi de vet at studenter egentlig gir beng i elleve måneders studiestøtte?

Før helgen hadde jeg min første eksamen for semesteret, i komparativ politikk. Her har vi sett hvordan grupper til alle tider har engasjert seg for å fremme sin sak. Både arbeidere og feminister har gjort det. Studenter før oss det samme. Vi har også lært at selv om valgkanalen mister sin innflytelse, så tar andre former for deltakelse over. Som avisinnlegg, underskriftskampanjer og demonstrasjoner.

Men den norske studenten demonstrerer ikke for å bedre tilværelsen sin, slik som britiske studenter protesterte etter at skoleavgiften ble tredoblet ved universitetene i Storbritannia – så sent som i fjor. Tilbudet som generasjonene før oss har kjempet fram, virker å være bra nok. Og når det kniper har mange av oss en hodepute i form av velvillige foreldre, som legger til rette slik at vi kan leve ganske ålreit som studenter.

Derfor oppleves ikke flere studentboliger som noe det er verdt å kjempe for, når mange av oss gladelig betaler for å bo i en fet leilighet – ofte med støtte fra mor og far. Og husleia i juni er tilsynelatende heller ikke et problem som er stort til at vi gidder å stå på barrikadene for det.

Derfor blir studentpolitikerne stående ensomme mot partienes tomme løfter, selv om kravene deres hadde hatt langt mer tyngde dersom politikerne så at flere engasjerte seg. Faktum er at en demonstrerer i nøden, men her er det ingen nød.

Det er ingen kamp å utkjempe, slik som den i Storbritannia. Eller i USA, hvor halvparten av alle med bachelorgrad under 26 år står uten jobb. Eller i Canada, hvor det er blitt forbudt å demonstrere på campus. Eller i Burma, for den saks skyld – hvor akademisk frihet praktisk talt ikke eksisterer.

På 17. mai tar vi, norske studenter, oss råd til å slurpe i oss champagne og gomle jordbær – i vår fineste finstas. Om to uker står det 1. juni på kalenderen, og vi har ikke noe stipend fra staten å se fram til.

Det har vi heller ingen spesielt god grunn til.