En institusjon på villspor

Universitetet er en helt eksepsjonell institusjon. Og fordi staten betaler oss for å studere oss allsidige og kloke, er vi nødt til å stille et grunnleggende spørsmål: Hva vil vi med akademia?

For Stortingsflertallets forslag i mai om å omfordele midler til studieprogrammene etter andelen uteksaminerte studenter som får «relevant jobb», er bare ett kapittel i en utdanningspolitisk utvikling som ikke har blitt lagt tilstrekkelig under lupen: Tiltagende obligatorisk oppmøte, stadig hyppigere eksamener og en lånekasse ivrig etter å trekke den allerede trange studiestøtten om du ikke henger med i løpet, tegner til slutt et bilde av akademia som en blind fabrikk hvor nyttige arbeidere skal ut i den andre enden; produktene fungerer som de skal, men gjør de noe mer enn det?

UiO-professor Benedikte Høgberg uttrykker det i Morgenbladet 7. august med det treffende begrepet «samlebåndsideologien». Er det dette vi ser for oss som universitetets samfunnsfunksjon?

Les også: «Identitetspolitisk skinndebatt»

For å forstå hva samlebåndsideologien har tatt fra oss, kan vi se til en tidløs skikkelse i norsk akademiahistorie. Få har beriket norsk offentlighet som professor Arne Næss, som bragte filosofisk refleksjon til den store allmennheten og kjempet for et samfunn som våget å dyrke den menneskelige fantasien. Da Næss tiltrådte sin stilling ved Universitetet i Oslo i 1939, så han med bekymring på hvordan samlebåndet allerede hadde slått røtter — studentene trengte mer trening i selvkritikk og klargjøring av egne idealer, noe det strømlinjede pensumet distansert fra deres egne liv ikke la opp til.

Motgiften? En variant av exphil praktisk talt uten pensum, med undervisningen bygget på studentenes egne refleksjoner rundt problemstillinger de selv møtte i hverdagen. Å gi studentene betydelig innflytelse over undervisningen og transformere faget til — i Næss’ ord — «en form for lystbetont aktivitet konsentrert om problemer de selv var i stand til å føle», endte i engasjerte studenter med et klarere grep om hva de ville i verden.

Tilstanden på dagens exphil illustrerer problemet vi står overfor. Emnet som skal gi studentene verktøy til å forstå samtidens idéstrømninger og ruste dem for å ta fatt på intellektuelle utfordringer, er blitt selve symbolet på fremmedgjørende skippertak, samtidig som at Næss’ bekymringer over passive studenter som ikke vet hva de innerst inne står for, bare har fått stødigere grunn.

Næss’ populære nyvinning ble skutt ned av manglende lærerressurser til å opprettholde en slik aktiv undervisning — et tidlig symptom på pusteproblemene samlebåndets eksos skulle forårsake.

For eksosen tåker til våre forestillinger av hva som betyr noe. Kanskje trives studentene på samlebåndet, det venter da tross alt en trygg jobb i den andre enden. Men når vi feies gjennom et prestasjonsdefinert løp med kun arbeidsmuligheter eller et omgjøringsstipend i sikte, bedøves vår kritiske sans som er så avgjørende for å bygge et samfunn vi kan stå inne for.

Våre største kollektive utfordringer — klimaendringer, paralyserende pandemi eller automatisering av ufaglærte arbeidsplasser — er alle skapt av den bestående samfunnsorden, og alle tvinger de oss til å tenke nytt om livskvalitet, rikdom og fellesskap. Mens produksjonshjulene går fortere og fortere, har akademia en gyllen mulighet til å være vaktmekanikeren til å inspisere dem. Om vi vil.

Tanken om akademia som arbeidstakerfabrikk bunner trolig i en forestilling om at det er nyttig: Det skaper verdier som lar seg måle på kort sikt. Men de største fremskrittene i vår innsikt kommer fra fantasiens fargerike kamre, fra mennesker som tør å sette de antatte sannheter i nytt lys og tenke «galt».

Albert Einsteins generelle relativitetsteori var ikke et produkt av konvensjonell tenkning, og Nicolaus Copernicus veltet om på vårt bilde av universet ved å utfordre etablerte spor. Geniet finnes i vår vilje til å snu om på verden, men samlebåndet har ikke tid til den slags; eksamen skal avlegges, og ikke tro at det gagner deg å revurdere ditt eget studievalg.

Et universitetsemne uten pensum virker utenkelig — helt til det ikke er det lenger. Den frie tankes levedyktighet er et resultat av politiske beslutninger og verdiprioriteringer, og det er opp til oss hva vi ønsker at akademia skal bety.

Om det er fordi vi undervurderer den gjengse students menneskelige kapasitet, eller bare fordi vi har mistet grepet om vår egen nyttetenkning, ligger Arne Næss’ visjon for den glødende student sovende. Det gjelder bare å vekke den.

Les også: «– Blinderns nye stolthet»