Drømmen om amerikanske tilstander
USA har gitt oss Iphone, Hollywood og atombomben. Det er på tide at norske universiteter også ønsker sportskulturen deres velkommen.
Gruppetilhørighet er gøy.
I fadderuka samles studentene rundt kollektive ritualer for å bygge samhold. Men der stopper det. Kanskje er du av den litt mer sjenerte typen, som ikke digger det konstante drikkepresset og faller fra i løpet av den intense første uka. Det kan være skjebnesvangert.
Etter fadderuka er det nemlig sørgelig få begivenheter på universitetene, som ikke er organisert internt på fakulteter eller av studentforeninger. Dette kan ikke fortsette. I Studentenes helse- og trivselsundersøkelse oppgir nemlig hele én av tre studenter at de ofte føler seg ensomme. At jeg og du benytter oss av samme bygning til å lide oss gjennom våre respektive pensumlister skaper ikke et sterkere bånd mellom oss enn båndet som eksisterer mellom de bileierne som tilfeldigvis valgte merket Volvo. Hvor er ritualet som forener hele studentmassen?
Les også: Jeg skal bare bli noe
Ved universitetene i Norge finnes det mange små nettverk, men det mangler et kollektivt nettverk som forener alle. Det finnes mange flotte studentforeninger, og Oslostudentenes idrettsklubb (OSI) tilbyr en rekke aktiviteter. Disse er derimot lite interessante for dem som ikke selv er involvert. Videre har mange måttet legge idrettskarrieren på hylla fordi det ble vanskelig å kombinere med tunge studier, og å representere universitetet sitt i kamp mot andre universiteter er ikke en mulighet. Noe av det aller viktigste for psykisk helse er å tilhøre et sosialt nettverk. Få ting skaper slikt mer effektivt enn sport. Et eksempel er når Island spiller kamp i fotball-VM. Landet står stille, alle samles for å følge heltene sine og mennesker som ellers ikke snakker sammen, er plutselig sterkt engasjert i samme sak. Det samme skjer på femmila i Holmenkollen. Drømmen om lignende tilstander på universitetet mitt gjør meg varm om hjertet.
Tilstandene jeg drømmer om er de amerikanske. Da jeg var på utveksling på UC Berkeley i USA, var det mange av mine norske medstudenter som løp rett til den gigantiske utstyrsbutikken og kjøpte caps, genser og vimpel med logo og slagordet «Go bears!» på. Skolebøker var prioritet nummer to. Gruppetilhørighet er gøy, også for norske studenter som ikke er vant til slikt fra sitt hjemlige studiested. Der finnes ingen tilsvarende ritualer, og heller ikke den samme gløden man hører i stemmen til amerikanere når de forteller om hvilket universitet akkurat de gikk på. Jeg kommer neppe til å fortelle barna mine om de fantastiske stundene på U1 eller Chateau Neuf. De beste minnene fra studietiden skapes utenfor selve universitetet.
Fikk du med deg denne? Hjelp, jeg er student i Oslo!
Tanken på at en stor andel studenter ved Oslomet eller UiO plutselig skulle begynt å gå med capser og gensere med universitetets logo på, virker absurd. Men det trenger ikke være slik. I en vakker drøm ser jeg for meg en TV-sendt kamp fra Ullevaal stadion. Finalen i Norges årlige universitetsturnering spilles mellom NTNU og UiO (som knuste Oslomet i semifinalen). Den norske stat, med sitt vanvittige budsjett, sponser det hele og tilbyr vinnerlaget 100.000 kroner. På tribunen sitter studenter fra begge skoler, med supporterutstyr og heier. Spillerne er studenter som, i stedet for å droppe en lovende fotballkarriere for krevende studier, faktisk klarer det umulige: Å kombinere knallhard kroppslig disiplin med akademisk arbeid. Idealer en kultur aldri kan få nok av. De går til daglig rundt på campus blant oss dødelige og nyter en sunn status, som en motpol til de uutdannede plastikktrynene på Paradise Hotel, som stadig får mye oppmerksomhet i vår kultur. Vi ville alle fått helter og lag å heie på. Istedenfor å vandre rundt på campus alene, kunne alle knyttes sammen til én enhet.
Les også: Karakterer, schmarakterer
Å bygge en universitetskultur med en sterk studentidrett tar nok lang tid. Vi har ennå ikke noe som ligner amerikanernes arena for ritualer, der prestisje står på spill og rivaleri, fellesskapsfølelse og lagånd er avgjørende. Og hvem har mer penger enn den norske stat? Jeg vil se penger investert i en TV-sendt universitetsliga for studentfotball, med prestisjefylte premier. Fotball er den mest populære sporten i Norge, så det er en åpenbar start, men gi meg gjerne det tilsvarende turneringer i langrenn, MMA og flere sporter. Når ensomhet og isolasjon er virkeligheten for en tredjedel av Norges studenter, er det på tide å se over Atlanteren til verdens mest innovative kultur, også når samhold står på agendaen.