A til deg og B til meg

Med mindre en har studert i utlandet har en neppe blitt bedømt med bokstaver siden ungdomsskolen. Der var det S og M som var de gjeve karakterene, mens flertallet fikk G. Ved Universitetet vil det i fremtiden være A og B en skal knive om, men de fleste av oss vil få den middelmådige C-en.

I sammenheng med kvalitetsreformen skal alle høgskoler og universiteter i Norge ta bokstavkarakterer i bruk. Dette for å gjøre det lettere å sammenligne karakterene med andre universiteter både i Norge og i andre land. Dermed blir det lettere for studenter å flytte fra studiested til studiested. En europeisk karakter-omregningsskala, European Credit Transfer System (ECTS) brukes i denne sammenheng for å vurdere den enkelte students karakterer opp mot lærestedet.

ECTS-skalaen bruker den mye omtalte Gausskurven med normalfordeling, det vil si at en gitt prosent av besvarelsene skal få en gitt karakter. Henholdsvis skal 10 prosent ligge på en A, 25 prosent på en B, 30 prosent på en C, 25 prosent på en D og 10 prosent på en E. Dette er det mest kontroversielle med den nye praksisen, og hva studenter har klagd mest over. Det å være avhengig sidemannens prestasjoner.

Det juridiske fakultet er det eneste fakultetet ved Universitetet som har tatt bokstavene i bruk, NTNU i Trondheim har brukt dem en tid allerede. Begge disse har sammen med å innføre bokstaver tatt i bruk Gausskurven ved tildeling av karakterer. En innføring av Gausskurven er imidlertidig ikke noe lærestedene er forpliktet til i henhold til den nye universitets- og høgskoleloven. Kun kravet om å bruke bokstaver som karakterer må følges. Med erfaringene fra NTNU og Jus er det klart at Universitetet ikke bør velge Gausskurven som rettesnor.

På landsbasis vil likevel Gausskurven bli brukt. Ideelt sett skal snittet til Norges studenter gjøre at rundt 10 prosent får A, 25 prosent B etcetera, denne fordelingen vil også sees i sammenheng med snittprestasjoner over flere år.

Denne praksisen ser på papiret ganske grei ut. Prestasjonene på landsbasis over tid skal ha en viss innvirkning på hvor mange prosent som får hver karakter. Men tanken om at hva andre presterer skal bestemme over ens eget snitt finner imidlertidig jeg ganske urimelig. Det er den enkeltes hode som skal avgjøre hvor på skalaen en havner. Det er prestasjonene til studentene alene som bør avgjøre karakterene, ikke snittet til kullet.

Derimot synes jeg ideen om at lærestedene skal bruke hele skalaen er ganske bra. Å vite hva toppkarakteren i et fag er, og at den er i bruk, vil gjøre jobben enklere for de som skal vurdere en søker. Tanken om at en arbeidsgiver skal kunne vite hvordan alle læresteder praktiserer karakterskalaen, og så sammenligne søkere fra forskjellige steder blir for meg litt urovekkende. En mer strømlinjeformet skala som er overførbar utover det enkelte lærestedet tror jeg vil oppleves som positivt av alle berørte parter.

«Jeg oppfatter brevet fra Jus som en påpekning av at bokstavkarakterer ikke løser alle problemer. (...) mer en påpekning av systemets bivirkninger.» Dette sitatet av Underdal sist uke får meg til å lure på om Universitetets ledelse forstår hva bivirkningene faktisk innebærer for den enkelte.

Er det rimelig å kalle det bivirkninger når 40 prosent av jusstudentene synes karakterpresset har økt etter innføringen av bokstavkarakterer? Det studiet hvor alle alltid har klaget over presset om å være best. At studenter med tallkarakterer foretrekkes av arbeidsgivere da de ikke vet hva bokstavkarakterer innebærer, er det bare bivirkninger?

At slikt skaper frykt og reaksjoner burde være lett og forstå. Det er tross alt fremtiden det er snakk om. Og det er ikke bare en bivirkning for den det gjelder.

Et botemiddel kan være nok informasjon. Målrettet informasjon. Universitetet må ta sitt ansvar og informere studenter og potensielle arbeidsgivere om hvordan de nye karakterene fungerer. For det som på Jus i dag er en middelmådig og uønsket C, var tidligere en mer enn respektabel og jobbaktuell laud på 2.5.