Trangsynt i troen

I denne ukas magasin kan man lese om den skrantende rekrutteringen til profesjonsstudiet i teologi. Kontrasten til glansdagene på 1800-tallet, da prest var et høystatusyrke, er stor. Hvorfor er det ingen som vil bli prest lenger?

For å begynne med det åpenbare hjelper ikke akkurat den synkende oppslutningen rundt kirka som sådan på søkertallene. Statistisk sentralbyrå melder at stadig færre døpes, færre deltar på gudstjenester og at færre gravlegges i kirka. Med unntak av forsiktige hopp fra et år til et annet har det ifølge tall fra kirken.no vært en kontinuerlig nedgang i kirkedeltakelse siden midten av 1980-tallet. Men kirka har verre ting å stri med enn laber oppslutning. En voldsom identitetskrise ulmer under altertavla.

I helga gikk det årlige kirkemøtet av stabelen i Kristiansand. En av de mest omdiskuterte sakene på dagsordenen var vigsel av personer med samme kjønn – et tema som har vakt store reaksjoner etter at det for bare to uker siden ble åpnet for å vie to personer av samme kjønn i England. «Vi er mange teologistudentar, og andre, som håpar at prestar får vie homofile i framtida», twitret Mario Liarvåg direkte fra møtet i Kristiansand lørdag. Spørsmålet har vakt så sterke reaksjoner at årets møte har vært preget av en dyp splittelse, ifølge avisen Vårt Land. Tirsdag ble det klart at bare 51 av de 115 stemmeberettigede på kirkemøtet var enige med den twitrende teologistudenten. Homoekteskap er fremdeles noe vi må se langt etter i den Den norske kirke.

I et blogginnlegg 2. april forteller Janne Reitevold om et kvinnelig vennepar som ønsket å gifte seg i kirka, hjemme på Sørlandet. De fikk først et ja fra kirka, men deretter beskjed om at hele seansen må holdes i sjelesørgerrommet – et lite, administrativt avlukke som er langt ifra like vakkert som selve kirka. De fikk heller ikke ha noen slags form for feiring på kirketrappa etterpå.

«Når de uteksaminerte prestekullene er så små at de kun utgjør en håndfull fra år til år, blir de rett og slett for få til å kunne utgjøre noen forskjell»

Eksempelet med det forlovede paret er betegnende for kirkas identitetskrise. Den norske kirke vil så gjerne inkludere alle, men ender i stedet opp med å støte mennesker fra seg. Ambivalensen overfor likekjønnet ekteskap blir ikke mulig å svelge, og man havner, som det forlovede paret, på bakrommet i forsøket på et patetisk kompromiss. Den nye generasjonen prester skal – i hvert fall i teorien – fornye og forfriske holdningene i kirka. Men når de uteksaminerte prestekullene er så små at de kun utgjør en håndfull fra år til år, blir de rett og slett for få til å kunne utgjøre noen forskjell i møte med den forgubbede forsamlingen av eldre prester.

Det gifteklare kvinneparet bestemte seg for at de ikke hadde bruk for kirka, og endte med å planlegge vielse på et hotell, langt unna prester, sjelesørgerrom og den uspiselige tafattheten de opplevde. Makthaverne i Den norske kirke går foran som et elendig eksempel når flesteparten av dem viser minimal vilje til forandring og nytenkning. Kirka fremstår som en urokkelig mur i møte med fremtidas prester og må derfor ta en stor del av ansvaret for at utdannelsen virker lite appellerende for potensielle presteemner. Kirka kan ikke klare seg uten arvtakere.

For å løse prestemangelen, som kirka vet kommer om noen år, må hele den norske kirke, alt fra klokker til prest og kateket, lære seg å tekkes de unge. Det trengs en reell vilje til forandring, som starter med vielse av homofile.