Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

I tole­ran­sens navn

Før påske kom svaret fra Universitetet i Oslo (UiO), i en av semesterets og kanskje årets mest betente saker: Skal Islam Net få danne en studentforening på Universitetet? Nei, mente UiO. Dermed ble grunnlaget lagt for en omfattende, prinsipiell og uhyre interessant debatt. I den påfølgende debatten i Dagsnytt 18 ble det tydelig at rektor Ole Petter Ottersen bare bruker munnen, ikke ørene.

Selvstendige nok? I avslagsbrevet sendt til Islam Net UiO, begrunner Universitetet blant annet avslaget med at Islam Net som studentforening «ikke oppfyller krav til selvstendighet» grunnet moderorganisasjonen Islam Nets innflytelse. I de foreslåtte vedtektene står det nemlig at Islam Net, som en slags el presidente, har stemmerett til enhver tid i alle saker i samtlige lokallag, dermed også i en potensiell studentforening ved Universitetet. Det kan ikke Universitetet ha noe av.

Studentforeninger skal stå på egne ben, det stilles det krav til, og «selvstendigheten gjelder ikke bare overfor Universitetet, men også eventuelle moderorganisasjoner,» heter det. Så kan man spørre seg om Universitetet med sikkerhet kan slå fast at de eksisterende studentforeningene er så uavhengige som Islam Net nå må være.

Å ville framstå utad som et samlet nettverk med like standpunkter i lokallagene, er et legitimt ønske. Man trenger ikke hente inn en lektor fra BI eller Markedshøyskolen for å forstå styrken det gir en organisasjon. Det er blitt en av Islam Nets hovedoppgaver i Norge å dele noen av deres standpunkter rundt islam, på godt og vondt, og i et slikt arbeid er det naturlig å ville opprettholde en slags «rød tråd». Se for deg hvordan det skulle vært hvis de ikke etterstrebet denne.

Islam Net skal nå ha tilpasset vedtektene slik at det kommer tydelig fram at studentforeningen er selvstendig og uavhengig. Derfor blir UiOs argumentasjon så langt vaklende, og i stedet må de konsentrere seg om spørsmålet som virkelig hever temperaturen: Hva slags studentforeninger skal et universitet tåle, og hvilke holdninger kan man ikke fremme på campus? Forklaringsproblemet blir nå et faktum.

Rektor Ottersen mente søknaden og Islam Net UiO brøt med verdisettet til Universitetet, formelt formulert i Serviceerklæringen. Det handlet om «kjønnssegregerende praksis og holdninger til andres religiøse overbevisning og seksuelle legning». –⁠ Vi er veldig opptatt av at det skal være et trygt og inkluderende læringsmiljø på Universitetet og at foreningene skal ivareta vesentlige verdier som åpenhet, inkludering, toleranse og likestilling, sa Ottersen til Universitas før påske – poenger han gjentok da han var på Dagsnytt 18 forrige uke. Det er fint å snakke om åpenhet, toleranse og inkludering, men det er ironisk at det er argumentasjonen, når man handler i motstrid med prinsippene. Ottersen sier på radio at man ikke skal fremme intoleranse i toleransens navn, men hvordan han knytter det konkret til avslaget forblir et ubesvart spørsmål.

Hva slags studentforeninger som bør godtas, er også et spørsmål om hva et universitet skal stå for og være.

Forrige uke sa John Peter Collett, historieprofessor ved UiO, at det virket som hans arbeidsgiver ikke har mot til å holde på prinsipper som det burde være nettopp Universitetets oppgave å forsvare. For hvor skal man kunne diskutere spørsmål som er politisk ukorrekte eller noe kontroversielle? Historisk sett har det vært rundt universitetene. Hva slags studentforeninger som bør godtas, er også et spørsmål om hva et universitet skal stå for og være.

Nå har Ottersen og UiO bestemt seg, og det kan fort hjemsøke både Ottersen og hans etterfølgere. Med mindre Islam Nets klage får gjennomslag, er standarden satt – men fanger bordet? Vil en annen rektor følge den stramme linja, og blir universitetsarenaen som en konsekvens trangere fra nå av? Dersom Ottersen blir sittende fire år til, kan dette avslaget fort bli en ripe i rektorlakken.

Det er ingen menneskerett å få opprette en studentforening, det er et privilegium. Men det er ikke demokratisk å nekte danning av en fredelig studentforening på Universitetet, fordi man ikke liker det den tilsynelatende står for. Ottersen vektlegger at det skal være trygt på campus, men hvordan Islam net gjør det utrygt, kan han ikke svare på. I Dagsnytt 18 er han bastant på at hovedproblemet med Islam net ikke er holdningene de står for eller vil ytre, men at de gjør ord til handling i form av for eksempel kjønnssegregering. Men studentforeninger er frivillige og et åpent tilbud til de som ønsker å engasjere seg, ikke et tvangstiltak, som Collett også svarte. UiO hindrer et tilbud fordi de er redd for læringssituasjonen til de som av fri vilje vil benytte seg av tilbudet. Brått er «åpenhet» og «inkludering» blitt floskler.

Hvis UiO mener alvor med «et trygt og inkluderende læringsmiljø», burde de la Islam Net UiO bli en realitet. For hvis det virkelig er sånn at studentforeningen står for holdninger vi ikke kan finne oss i – enten de diskriminerer på bakgrunn av kjønn, legning eller religiøs oppfatning – da må de møte motstand. Og med kritiske stemmer og opplyste, nyanserte mennesker, er Universitetet et passende sted å møte nettopp det.