ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff
ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff

Det store skuddet i foten

Når NSO prioriterer vekk tolv måneders studiestøtte for funksjonshemmede, dannes det et elendig utgangspunkt for studentenes moderskip.

Det var flere enn lederen av Unge Funksjonshemmede som måtte klype seg kraftig i armen når Norsk Studentorganisasjon (NSO) forrige helg besluttet å vende ryggen til de rundt 7000 funksjonshemmede studenter landet over. Avgjørelsen, som ble kreditert til «for mange punkter på arbeidsprogrammet», markerer et veiskille i de sammenslåtte organisasjonenes holdning til helårs studiefinansiering for funksjonshemmede. En kamp som har blitt kjempet av flere interesseorganisasjoner siden begynnelsen av 80-tallet. Kampen har alltid fått støtte av studentorganisasjonene, og så sent som oktober 2009 uttalte leder av Studentenes Landsforbund Ina Tandberg at: «Ordningen med tolv måneders studielån, tilleggstipend og garanti mot ekstra stor studiegjeld er en god måte å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for ungdom med funksjonshemming.» Denne uttalelsen kom i kjølvannet av gjennombruddet interesseorganisasjonene hadde ventet på i 25 år, etter at forslaget ble vedtatt i Soria Moria 2. Dette i tillegg til bred støtte fra LO og lånekassen. Det var med andre ord ikke manko på oppslutning.

Med ordinær studiefinansiering er de funksjonshemmede i likhet med resten av studentmassen avhengig av inntekt i juli og juni, så vel som ekstrainntekter for resten av året. Det vil for de fleste bety en jobb, og det er her problemene begynner å oppstå. Du trenger ikke være et samfunnsvitenskapelig geni for å skjønne at funksjonshemmede generelt har langt større vanskeligheter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet enn resten av befolkningen. Og for studenter som søker deltidsjobber, kan prosessen være en ekstra stor utfordring. Tilrettelegging for en rullestolbruker i et arbeidsmiljø hvor det ikke finnes rullestolbrukere fra før, er skrekkelig dyrt, tidkrevende og omfattende. Få arbeidsgivere er villig til å tilpasse arbeidsplassen for en ansatt som kun vil jobbe et par dager i uka. Funksjonshemmede har også langt større utgifter enn andre studenter, og om de trenger ekstra økonomisk støtte må de søke via NAV. NAV er, som veldig mange vet, et utrolig vanskelig og tunggrodd system å vær en del av, og med en gang en funksjonshemmet student er innenfor, kan NAV legge seg direkte opp i hva vedkommende studerer. Dette er en utrolig lite human ordning som ytterligere setter funksjonshemmede på sidelinjen. Det største ønsket er tross alt å være som alle andre.

Påtroppende NSO-leder Anne Karine Nymoen selv sier at til tross for at saken ikke står blant hovedmålene, vil de støtte unge funksjonshemmede i sitt arbeid. Dette høres for mine ører ut som en halvhjertet bortforklaring, spesielt med tanke på at organisasjonen erklærte trikkerabatt for studenter over 30 som en hovedprioritering. Eller momsfradrag på e-bøker. Akkurat den hjertesaken varte vel akkurat en uke, etter at flertallet i finanskomiteen med regjeringspartiene i spissen sa nei den 29. april. Kanskje de funksjonshemmede kan snike seg inn i dette tomrommet?

Verken sosialt eller politisk finnes det noen som stiller seg imot forslaget.

Det mest merkverdige med avgjørelsen er det faktum at det ikke, verken sosialt eller politisk, finnes noen som stiller seg imot forslaget om helårs studiefinansiering av funksjonshemmede. Ja, det er de som vil prioritere i andre retninger, men prøv å pek ut en politiker, leder eller medmenneske som ikke sier vi trenger solid tilrettelegging for funksjonshemmede og kronisk syke. Jeg tviler at mange vil flokke under en slik fane, om noen.

Dette danner et bedritent utgangspunkt for organisasjonen vi alle er knyttet til, og jeg håper NSO vil kjenne dette som en spiss stein i skoen i tiden som kommer. For er ikke en slik organisasjon nettopp til for å særlig verne om interessen til dens mest utsatte og marginaliserte medlemmer?