Tapersaken

Et skjebnesvangert stortingsvalg nærmer seg i rasende fart. Studentene anser utdanning som deres klart viktigste sak, ifølge en landsdekkende Sentio-underøkelse for Norsk studentorganisasjon (NSO) og Universitas. Likevel aner ikke over halvparten av landets studenter hvilket parti som er best på høyere utdanning.

I samme undersøkelse svarer et tydelig flertall at vi får en bedre studiehverdag med et regjeringsskifte. Men det vil ikke studentenes egne lobbyister i NSO hverken bekrefte eller avkrefte. Andre interessegrupper, som Naturvernforbundet og Kirkens Nødhjelp, informerer derimot sine folk om hvilke partier de bør stemme på. Studentorganisasjonen påberoper seg retten til å være partipolitisk uavhengige, og kan derfor ikke svare på hvilke partier som oppfyller selv NSOs egne (!) studentkrav. Det er ikke bare utrolig useriøst, men også demokratisk uansvarlig og skadelig for studentene.

Faktum er at det er ikke særlig forskjell på om Erna eller Jonas sitter i statsministerstolen, når det kommer til studentsaken. Ta bare studiestøtten som et eksempel.

Over 50 prosent av studentene mener studiestøtten er den viktigste studentsaken, både å øke støtten og å utvide den til 11 måneder. Satsning på psykisk helse og «studenthelse» er sikkert vel og bra men det betaler ikke husleia. Dessverre har studiestøtten blitt ren symbolpolitikk for både dagens og forrige regjering.

Nivået på studiestøtten sammenliknes vanligvis med grunnbeløpet i folketrygden (G). Siden midten av 1990-tallet har G-en doblet seg, mens studiestøtten har hengt langt etter.

De rødgrønne prisjusterte bare støtten, mens de blåblå i tillegg har spedd på med noen ekstra månedlige hundrelapper i året. Det holder ikke. Å tilby 239 kroner mer i måneden vitner om alt annet enn en situasjonsforståelse for mange av dagens studenter. Oslo-studenten fortsetter å bo i en by med skyhøye leiepriser, og hver femte student i landet jobber mer enn ti timer i uka.

Venstre kan juble så mye de vil for å ha fått gjennom en opptrapping til 11 måneder studiestøtte. Dette er også samme parti som forhandlet vekk Stoltenberg-regjeringens forslag om 11 måneder i 2013. Selv om dette var en åpenbar snubletråd fra de rødgrønne, som ventet i åtte år med å foreslå økningen, kunne vi ha nytt en hel ekstra utbetaling i eksamenstiden allerede fra 2015 – og ikke 2020.

Studentene har altfor lenge vært kasteball mellom ulike jevndårlige regjeringer. Men her har også NSO sviktet, særlig på to punkter. De har ikke klart å løfte studentpolitikken høyt nok på agendaen, og de klarer ikke å informere studentene om hvilke partier som gir mest studentvelferd. Man skulle tro at dette var en studentorganisasjons hovedoppgave. For hvis ikke studentene stemmer for studentsaken, hvem skal gjøre det da?

Ambisjonsnivået rundt studiestøtten avslører heldigvis hvem som tar studentene på alvor. Rødt, SV, Krf og Venstre er de eneste partiene som vil øke studiestøtten til minst 1,5 G – tilsvarende 140.000 kroner i året. I dag får vi rundt 1,2 G, altså 111.657 kroner. Ap, H og Frp er helhetlig de minst studentvennlige partiene og har ikke engang programfestet en økning i støtten. En grei ting å ha i bakhodet når vi går til valgurnene.

Studentpolitikere som sliter med å nå ut til nettopp studentene er dessverre ikke noe nytt. I årets valgkamp har studentsaken druknet og NSO har gjort seg selv usynlige. Når så vi NSO utfordre kunnskapsministeren på Dagsrevyen? Hvor blir det av partidebatter på Frederikkeplassen? «Studentnach» med eliten i Arendalsuka eller «pubdebatt med lave skuldre og god stemning» blir latterlige tiltak rettet mot de spesielt interesserte.

Vi kan forvente mer av en lobbyorganisasjon med nesten 20 millioner i budsjett. Men siden NSO ikke evner, må fasiten komme fra andre. Å erstatte de blåblå med de rødgrønne hjelper nok lite. Årets stalltips er derfor: Dropp de store grå, stem på de søte små. Verre er det faktisk ikke.