Kyniske, ikke late

NOKUTs studiebarometer avdekket i forrige uke en rekke kritikkverdige forhold ved norske læresteder. Gjennomsnittlig studieuke ved flere studier er på godt under tredve timer, og de som studerer i seksti timer ukentlig får bare marginalt bedre karakterer enn de som studerer i mindre enn ti timer. Nok en gang kritiseres studentene for å være latsabber uten intellektuell appetitt. Man kan selvsagt tenke at «latsabbene» har meldt seg ut av «Generasjon prestasjon», der behovet for å prestere går over alt annet, men antagelig er fasiten omvendt: De er de beste eksemplene.

Les mer: Late studenter får best karakterer

Svaret ligger i at arbeidsuken antagelig er vesentlig lengre enn ti timer. Den bare brukes ikke på studiene. «Generasjon prestasjon» skal prestere på et utall arenaer, og studiet er bare én av dem. Vennskap og utseende skal pleies, kvelder skal fylles med minner, og deltidsjobbing må til for å finansiere ferier og statussymboler. Idealstudenten skal med andre ord ha mer enn et perfekt vitnemål å vise til.

Dagens generasjonsprosjekt har altså ledet til en kynisk studiekultur der resultatorientering fortrenger kunnskapstørsten. I en ordning der toppkarakterer kan oppnås med minimal innsats blir ekstraarbeid sett på som kontraproduktivt. Én ekstra lesedag blir synonymt med én treningsøkt mindre eller én stilling mindre på CV’en. Rett og slett én prestasjon mindre.

Denne kynismen får ikke spillerom på alle studier. Studiebarometeret viser at medisin, odontologi og arkitektur har arbeidsuker opp mot det dobbelte av studenter ved statsvitenskap, sosiologi og humaniora. De førstnevnte er studier med høye krav og daglig kurs- og seminarundervisning. De sistnevnte har på det minste to til tre forelesninger i uken. Det er ingen overraskelse at studentene det stilles færrest krav til også er de som yter minst.

Det finnes ganske sikkert unntak. På lesesalen kan man sikkert få øye på sosilogistudenten som tilbringer lange kvelder sammen med Weber og presskannen – utelukkende motivert av nyforelskelsen til faget. Men hvor lenge vil denne ildsjelen brenne dersom samme karakter gis til medstudenten som kun har lest gamle eksamensoppgaver for å bli god i den ene situasjonen?

Lærestedene har selv oppmuntret til denne kynismen, men det finnes heldigvis måter å bekjempe den på. Det må bli flere kontaktflater mellom studenter og fagpersoner. Flere forelesere må tørre å utfordre studentene med banebrytende forskning heller enn drøvtygd pensum. Videre må vurderingsformene endres. Vi kan ikke lenger ha én eksamen der det gjelder å pugge og fremføre læreboka og foreleserens resonnementer. Det er studentene som greier å tenke dypere enn til overflaten av pensumboka som fortjener toppkarakterene.

Dersom universitetet ikke har råd til å iverksette slike tiltak, må vi diskutere om enkelte studier har flere studenter enn de makter å følge opp. Situasjonen i dag, der ganske mange studier fungerer som folkehøyskoler for voksne, er uansett ikke holdbar.