Distrikts-Norge strikes back

Da finnmarkingen Mats Johansen Beldo ble stemt fram som ny leder av Norsk studentorganisasjon (NSO) var nok Oslo-benken den siste til å applaudere. Deres foretrukne UiO-kandidat Hans Christian Paulsen var ikke bare soleklar favoritt på landsmøtet – han var også valgkomiteens innstilte leder.

For flere var sjokket åpenbart tung å svelge. Resultatet viser derimot noe langt viktigere. Deler av studentorganisasjonen virker å være i dundrende utakt med studentene, noe landsmøtet og distriktet tydeligvis har fått nok av. Kun tre av de seks innstilte endte til slutt opp i ledelsen.

Valgkomiteens innstilling til arbeidsutvalg (AU) oste av Oslo-arroganse. Fem av seks foreslåtte navn til AU var fra Oslo-regionen. Til sammenlikning studerer under en av fire av landets studenter i Oslo eller Akershus. Innstillingen var med andre ord overrepresentert av Oslo-institusjonene. Ikke minst var det et tydelig signal om at de utenfor, inkludert lederkandidat Beldo, ikke var gode nok.

Reaksjonene i forkant av landsmøtet talte også om at valgkomiteen hadde bommet stygt. Den geografiske spredningen blant kandidatene, som faktisk var en uttalt verdi for valgkomiteen, var usedvanlig svak. Ærlig talt: Så ikke valgkomiteen dette komme?

Valgkomiteen innstilte på dem de mente var de flinkeste, ikke kandidatene organisasjonen ønsket som ledere. Men du behøver ikke være Sp-politiker for å forstå at geografisk forankring er en verdi som verdsettes i et demokratisk organ. Ikke bare gir det NSO legitimitet, det sikrer at interesser fra hele studentmassen representeres, ikke bare et knippe fra hovedstaden. Og når distriktet ignoreres, murres det. Det fikk Oslo-benken bittert erfare i helgen.

Kommentaren fortsetter etter bildet

Ekstra underlig er det at valgkomiteen ikke enset at det kunne virke noe provoserende å foreslå en Oslo-leder for tredje år på rad, etterfulgt av Marianne Andenæs fra UiO og Therese Lerøen fra HiOA. Timingen for å utfordre distriktet var katastrofal.

Kleinheten når nye høyder når responsen etter valgkomiteens fadese utelukkende er positiv. Den åpenbare skivebommen feies under teppet, for valgkomiteen har jo tross alt vært «fantastiske» og nå må vi «ikke glemme å ta vare på valgkomiteen», ytres det i sosiale medier. Distriktsopprøret nevnes knapt.

Politisk ringrev og UiO-student Kaja Elisabeth de Ru, som stilte til valg til neste års valgkomité, twitrer at «geografi» ikke er noen egenskap. Hun forveksler egenskap med evner. Ingen er uenige i at lederkandidatene må ha solide lederkvalifikasjoner. Men et lederorgan har både egenskaper og evner. Politiske evner og objektive kvalifikasjoner er selvsagt avgjørende, men geografisk spredning er naturlig nok et attributt ved et organ, på lik linje med for eksempel kjønnsbalanse, som særlig bør vektlegges når lederkandidatene er tilnærmet likt kvalifisert. De Ru og andre bør holde seg for gode til å avspore debatten til å handle om semantikk og ikke substans.

Samtidig er det ikke bare valgkomiteen i NSO som mangler bakkekontakt. NSO har et enormt demokratisk problem. Det er en «kjent problemstilling» at mange ikke aner hva NSO er eller hva de driver, erkjenner nåværende leder Marianne Andenæs til Studvest. Avisen spurte 50 tilfeldige studenter i Bergen og 42 hadde aldri hadde hørt om NSO. Ingen eksakt vitenskap, men en god indikator for tingenes tilstand.

Gjennom studieavgift er alle studenter med å finansiere studenteliten. NSO koster 20 millioner kroner å drifte og er en gullgruve av verdifulle verv, hvor mange ambisiøse studenter leker stolleken for å bygge CV. Studentenes penger går også til dyre landsmøter på hotell. Da er det rett og rimelig å forvente at et organ ikke bare jobber for, men med studentene, og ikke ender opp som en lekegrind for aspirerende politiske rådgivere.

Les også: Mats Johansen Beldo blir ny NSO-leder

NSO, og studentpolitikere for øvrig, er blitt for vant til å operere i et vakuum og har for lengst blitt en nerdete marginalisert gjeng som ukritisk slikker hverandre opp etter ryggen under en hashtag på Twitter. Dette skaper en selvforskyldt fremmedgjøring fra dem de representerer og svekker meningsmangfoldet. Å innsette et nytt Oslo-tynget lederlag ville bidratt ytterligere til det. Godt at landsmøtet trakk i nødbremsen – også for Oslos del.