Student uten mål og mening

Enda et studieår går mot slutten. Titusenvis av studenter skal vinke farvel til lesesalen og nok et kull står ferdig uteksaminert med diplomer i hånden. Samtidig er det kun noen måneder igjen til et nytt kull skal immatrikuleres og ønskes velkommen inn i studielivet. Titusenvis av e-poster fra Samordna opptak skal åpnes — tilbud om studieplass, avslag på søknad, venteliste.

Studenter kommer og studenter går. Naturens gang i akademia. Denne evigvarende flyten av studenter inn og ut kan virke som en slags balansert uforanderlighet — noe som alltid har vært sånn og aldri kommer til å endre seg. Men sånn er det ikke.

Les også: "Hvorfor skal jeg gjemme troa mi?"

Vi blir nemlig mer og mer utdannet, og studieåret 2021/22 er intet unntak. I fjor høst bikket Norge 300 000 studenter. Aldri før har det vært registrert så mange studenter i Norge. Samtidig blir utdanningen vi tar høyere og høyere. På 20 år har antall fullførte grader med varighet på over fire år gått fra rundt 7000 til over 18.000 per år, ifølge tall fra SSB. Mastergrad har blitt den nye bachelorgraden og doktorgrad har blitt den nye mastergraden.

Kunnskapsnivået i samfunnet når stadig nye høyder, og det tjener samfunnet utvilsomt mye på. Mer kunnskap betyr blant annet bedre behandlinger på sykehus, innsparelser i offentlig sektor, og generelt enklere og tryggere liv. Men det kommer også med en pris, og den prisen betaler staten.

I en rapport fra 2015 kom det frem at en gjennomsnittsstudent koster 186 000 kroner i drift i året. Om denne trenden fortsetter, er det all grunn til å frykte at fremtidens studenter ikke vil få like bra utdanning som dagens studenter. I hvert fall ikke om studentene skal være en salderingspost i statsbudsjettet. Hva blir løsningen? Det enkleste for alle hadde kanskje vært om færre valgte å studere.

Les også: "Studentar, forein dykk for livet på jorda"

Likevel er det jo en verdi i seg selv at man selv skal få velge hva man vil gjøre med sitt eget liv. Vi er heldige og privilegerte i Norge som har en stat som legger til rette for at vi skal kunne ta akkurat de valgene vi vil og gjøre det vi kan for at vi skal kunne bli den beste versjonen av oss selv. Men med den tilretteleggingen har det fulgt store forventninger og et enormt jag etter status.

Generasjon prestasjon er et begrep som ble hyppig brukt i debattspaltene for noen år tilbake, men jeg vil med stor sikkerhet tørre å påstå at det fortsatt er grunn til å bruke det. Generasjon prestasjon skal gjøre alt. Du skal studere det beste du kan komme inn på, du skal ta mye mer enn 60 studiepoeng i året, gjerne fullføre to bachelorgrader før du er 25, du skal studere i minst fem år, helst mer, og du skal selvfølgelig ha de mest spennende, relevante og best betalte deltidsjobbene og trainee-stillingene underveis. Det er blitt en klisje å ta det opp, men jeg gjør det likevel: Er det rart ventelistene er så lange hos landets psykologer?

Det er tydelig at presset og jaget tar knekken på noen. SSB-tall fra 2019 viser at én av tre studenter ikke fullfører studiene i løpet av åtte år, og ifølge SSB er det også mange som bytter studier underveis. Har tilretteleggingen fra staten, sammen med presset og jaget fra samfunnet gjort det for enkelt og beleilig å studere? Er vi i ferd med å studere oss ihjel?

En absolutt regel for alle studenter bør være at studiene skal ha et mål. Selv om mange har tydelige mål, som for eksempel de som skal bli lege eller lærer, finnes det nok også en god del som studerer bare fordi det er det som forventes. Fordi det er det venner gjør. Fordi de i hvert fall ikke skal bli fagarbeidere, selv om enkelte estimater sier vi på vei mot et rekordhøyt og ødeleggende underskudd på fagarbeidere, som kan nå opp mot 100 000 i løpet av få år.

Å studere krever stor motivasjon og målrettethet. Samtidig som det ikke bør være krav om at man skal vite akkurat hva man vil ende opp som når «man blir stor», så bør det heller ikke være urimelig å be fremtidige studenter spørre seg selv følgende: Kan det være at din ubesluttsomhet i møte med valg av studier egentlig betyr at du ikke er så motivert for denne veien å gå?

Det er snart sommerferie. Kanskje har du straks en mastergrad i hånden, og gruer deg til å ikke være student lenger. Kanskje er du en førsteårsstudent som sikler etter sommerferien når siste eksamen er levert. Uansett bør du bruke sommerferien til å reflektere litt rundt dine studier og hva de skal oppnå for deg og for samfunnet. Har dine studier bidratt til samfunnets nyttige kunnskapsvekst, eller har du studert bare fordi det var forventet og fordi det føltes som et enkelt valg?

Hva har du lært i år, student, og hva skal du bruke det til?

Les også: "Den studentdemokratiske revolusjon begynner nå"