På tide å kutte i storstipendet?
Mens studenter ved offentlige høyskoler får 21 laks rett i foret ved semesterstart, er en betydelig tynnere vattering virkeligheten for privatskolestudenter.
Her om dagen spurte en klassekamerat meg: «Hvilken Mac har du?». Som om det er en menneskerett å ha en datamaskin av typen Macintosh. Det er likevel forståelig at han spurte, for på Tekst og Skribent ved Westerdals Oslo ACT er dette et anbefalt minimumskrav til digitale verktøy. Selv om han bare ville låne lader, avdekket han samtidig et utdanningspolitisk paradoks.
Markus Slettholm kommenterer: Derfor bør vi øke semesteravgiften
I 2017 utbetalte Lånekassen den nette sum av 21.491,86 kroner i maksimalt lån og stipend til en bachelorstudent ved Universitetet i Oslo i januar. Dette er en utdanningsinstitusjon som det er gratis å studere ved, altså er det 21 lapper rett i lomma. I januar 2018 var tilsvarende støtte til en bachelorstudent ved Westerdals Oslo ACT 52.803 kroner. Dette er en utdanningsinstitusjon som det ikke er gratis å studere ved. En sulten privatstudentkonto får dermed et øyeblikk kjenne på metthetsfølelsen som kun storstipendet kan gi, før en faktura fra Westerdals Høyskole Oslo School of Arts, Communication and and Technology AS på svimlende 43 250 kroner tikker inn.
Jeg har aldri tenkt at jeg tilhører en klasse, men nå har jeg blitt plassert i båsen hun som ikke har Mac»
Privatskolestudenten står igjen med 9553 kroner i startstipend, en sum som verken dekker utstyrskrav eller pensumbøker. Etter sigende er mange av disse studentene på hils med bibliotekarene på alle Oslos biblioteker, og har ennå ikke kjøpt en eneste pensumbok.
Gladnyhet for Westerdals-studentene: Får 40 millioner kroner
Fra samfunnsfagtimene minnes en vakker tanke om at velferdsstaten er et sted hvor alle har samme rettigheter og muligheter. Og når Alicia Keys synger «Concrete jungle where dreams are made of / Theres nothing you cant do» nikket vi synkront med. For en drøm! Og det beste av alt: Norge er dette stedet. Vi har marginale sosiale forskjeller i forhold til andre vestlige land. Og når de fleste grunnleggende behov er dekket, flyttes fokuset naturlig fra overlevelse til selvrealisering. Derfor må vi helt fra barnsben av svare på spørsmål som: «Hva skal du bli når du blir stor?». Det er en luksus som viser hvor privilegerte vi er.
Kunnskapsdepartementet har sikkert ønsket at spørsmålet unge skal stille seg selv er ovennevnte, men dagens ordning gjør at det fort kan ta helomvending og bli: «Hvilken utdanning har jeg råd til å ta?». Her er det ikke tanken som teller, for den betaler ingen regninger. Lånekassen er god, men best for dem med ressurssterke foreldre. De blir ordningens store vinnere. Jeg har aldri tenkt at jeg tilhører en klasse, men nå har jeg blitt plassert i båsen «Hun som ikke har Mac».
Dette handler ikke om at stipendordningen generelt er for lav, for alle studenter er innforstått med å måtte jobbe ved siden av studiene.
Semesteravgiften: Over 3000 studenter er «falske»
Problemet er at studielån og stipend etter Utdanningssøtteloven skal «gi et godt grunnlag for livsopphold under utdanningen». Det er et utdanningspolitisk paradoks at når Lånekassen har satt 21.491,86 kroner til å være nødvendig startstipend for en universitetsstudent, så gjelder ikke dette for privatskolestudenter. Det er ikke et godt studentliv å regne når en ikke kan kjøpe minimumskravet for pensum og utstyr til utdanningen en skal starte på. Forskjellene kommer virkelig frem når noen kan reise til Syden for startstipendet eller putter penga rett i drivhus og får gunstige lånerenter på BSU, mens andre må konkurrere om bibliotekets få pensumbøker og maxe kredittkort til Luksusfellen-Hallgeirs store bekymring.
Det som ved første øyekast kan virke som utakknemlighet, handler til syvende og sist om rettferdighet. Det er like dyrt å leie husrom, fyre med panelovn, spise fiskekaker til middag og kjøpe pensum, uansett om du går sosiologi på Blindern eller Film og TV på Westerdals. Som man reder ligger man, og «du valgte jo privatskole selv», sier folk. Det stemmer, men de ulike premissene for å ta samme antall studiepoeng er urettferdig.
Det er åpenbart at Lånekassen ikke kan gi alle ubegrensede midler eller lån, men det må kunne gis likt. Det er dags for Lånekassen enten å øke subsidiene til privatskolestudenten slik at de stiller likt med universitetsstudentene, eller minske startstipendet for alle. Å velge sistnevnte fører vel til baluba, men det blir i alle fall en rettferdig fordeling av nyttige lærepenger.