Statsbudsjettet: En seier med bismak

Forrige torsdag [lanserte regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2017](1). For studentbevegelsen og Norsk Studentorganisasjon (NSO) var dette et helt spesielt statsbudsjett. Et historisk løfte ble innfridd: det første steget i fireårsplanen mot elleve måneders studiestøtte. Studentene skal endelig slippe å jobbe i eksamensperioden for å betale husleia i juni.

Dessverre kom seieren med en saftig bismak. Samtidig som regjeringen lover skattekutt for millionærene og setter ny rekord i oljepengebruk skal studentenes reisestipend kuttes. Dernest vil regjeringen øke studielånsrenta. På sosiale medier påpekte mange det åpenbare: Det virker som om studentene selv skal finansiere dette historiske løftet. Det regjeringen legger inn i studiestøtten tjener de inn igjen gjennom dyrere studielån.

Dersom studentene skal få mer må noen andre få mindre. «Det finnes ingen gratis lunsj», påpekte leder av Studentparlamentet ved UiO, Hans Christian Paulsen, etter presentasjon av statsbudsjettet. I denne omgang er prisen verdt å betale, mener han.

I nedgangstider er det jo urealistisk å forvente en større del av fellespotten. Å gi mer til studenter er ikke en prioritering man blir populær av i møte med arbeidsledighet og omstilling. Likevel må man være bevisst at selv om det virker fornuftig å la studentene selv betale for økt studiestøtte i dag, er det neppe riktig løsning på lengre sikt.

Dagen før offentliggjøringen av statsbudsjettet kunne Erna Solberg fortelle i Bergens Tidende at kunnskapssamfunnet vil avgjøre om Norge vil lykkes med omstillingen. «Vi kan aldri bli billigst, men vi kan bli smartest», uttalte hun om Norges fremtid.

Regjeringen ser altså ut til å ha forstått at kunnskap er premissleverandør for omstilling. Derfor er det desto mer skuffende at de ikke tør å satse fullt ut på nettopp kunnskapen. Å satse på studenter er ikke billig, men det er smart.

Første skritt mot elleve måneders studiestøtte er en viktig seier, men gjennomføringen er mildt sagt feig. Når regjeringen finansierer økningen i studiestøtten med høyere låneutgifter truer de samtidig lik rett til utdanning. Høyere rente vil øke lånevegringen hos mindre ressurssterke grupper og dermed hindre dem fra å ta den utdanningen de ønsker.

Videre står samfunnsambisjoner og studentenes vilkår nok en gang milevis fra hverandre. For å bli best på forskning og kunnskap kan ikke studenter bruke under 30 timer i uka på studiene og resten i kassa på Esso for å ha råd til mat og husleie. Om regjeringen skal lede oss inn i kunnskapssamfunnet kreves det tøffe og til dels upopulære beslutninger. Men tøffe beslutninger er ikke bare kutt, det er også investeringer. Gjennom lånekassen investerer staten i kunnskap og skaper ressurssterke innbyggere.

Omstillingen til kunnskapssamfunnet kommer til å kreve ytterligere investeringer i de som utdanner seg, slik at det blir enklere å fokusere på studiene. All kunnskap har sin pris. Heller ikke regjeringen kan forvente noen «gratis lunsj» på veien mot kunnskapssamfunnet.