Fri praksisslavene
Jeg er privilegert. For jeg blir ikke tvunget til å drive slavearbeid. Lite visste jeg at tilfellet mitt var unikt.
Jeg er praksisstudent og får 40 prosent av jour- nalisters grunnlønn av NRK. Det tilsvarer 15.518 kroner i måneden før skatt, og det er ikke akkurat i nærheten av lønna til de som sitter på skrivebordene ved siden av meg. Men vet du hva? Det er faktisk ikke så verst. For nå skal jeg si deg noe.
Jeg har råd til gulost. Ikke sånn Firstprice eller Norvegia. Jeg har råd til vellagret Østavind og Jarlsberg.
Les også: "Ulik prislapp på UiO-studier"
Det handler om å klare seg til livets opphold.
Jeg sa jo det. Jeg er privilegert. Nå skal jeg fortelle deg hvem det er synd på.
Det er synd på venninnen min, la oss kalle henne Maia, som har sykepleiepraksis i barnepsykia-trien, og som blir sparket, dyttet og skreket mot av de innlagte.
Og det er synd på kompisen min, la oss kalle ham Bjørn, som er i lærerpraksis, og som sitter oppe til klokken ett på natta for å lage matteopplegg til barna.
For hvor mye får Bjørn og Maia betalt? Ingenting. Er det annerledes hos private høyskoler og bedrifter, lurer du kanskje på? Ikke nødvendigvis. En annen kompis av meg, la oss kalle ham Steffen, studerer prosjektledelse på Høyskolen i Kristiania. På studiet hans lager de sine egne praksisavtaler, men de får beskjed om at de ikke kan forvente lønn av arbeidsgiver.
Les også: "Regjeringen sier nei til studenter"
Det går en grense for hvor mye man orker å gjøre, når en klapp på skulderen ikke betaler for strømregningen som venter.
Maia, Bjørn og Steffen er ikke et tilfeldig utvalg av eksempler. I våres skulle Universitas kartlegge hvilke studier med obligatorisk praksis som lovet en (symbolsk) lønn til studentene sine. Tiden fløy, og tallene ble aldri publisert, men dette svarte altså Oslomet og Universitet i Oslo: Kun ett av 38 studier tilbød lønn i praksis på Oslomet. Dette var, trommevirvel, bachelor i journalistikk. På UiO hadde ingen av 16 studier med obligatorisk praksis lønn til studentene. Begrunnelsen? «Praksis som inngår i studieprogrammene er en del av læringsutbyttet. Studentene får ikke lønn for dette», svarte universitetet. Studiestedene må gjerne arrestere meg om disse tallene ikke lenger gjenspeiler virkeligheten, men jeg mistenker dessverre at det ikke er tilfellet.
Jeg måtte komme til bunns i hvorfor det var akkurat journaliststudentene som gjorde seg fortjent til å ikke drive slaveri. Årsaken var klar: En avtale mellom Norsk Journalistlag (NJ) og arbeidsgiversiden som ble forhandlet frem for flere år siden. «Studentene jobber i praksisperioden som journalister, og NJ ønsker ikke at de skal utgjøre gratis arbeidskraft», sa Anne Fogt, tidligere instituttleder ved Journalistikk og mediefag på det som da het Høgskolen i Oslo og Akershus til Khrono for noen år siden. Hvorfor tillater da andre fagforeninger at studentene deres utgjør, nettopp, gratis arbeidskraft?
Det er lovfestet at statlige arbeidsgivere skal gi en viss prosentandel lønn til lærlinger på videregående skoler, så hvorfor null, nada og niks til praksisstudenter? Arbeidet en lærling gjør, er også en del av deres læringsutbytte, og der har de løst læring versus arbeid-problematikken godt: Lønnen til lærlinger stiger vanligvis jo lenger i lærlingperioden de kommer. Når de starter, og gjerne observerer mye, får de 30 prosent av lønnen, men når de nærmer seg slutten av perioden og jobber som en hvilken som helst annen ansatt, får de 80 prosent. Jeg ser ikke noe grunn til at studenter ikke fortjener det samme.
Det handler ikke bare om hva man gjør seg fortjent til eller ikke. Det handler om å klare seg til livets opphold. Khrono har skrevet om studenter som sliter med å få timene til å gå opp i en hverdag med å være fulltid praktikant og samtidig jobbe. På lærerstudiet har for eksempel flere deltidsjobber på skoler, men når man da også er i praksis som lærer, som utgjør samme arbeidstid, er det rett og slett ikke mulig å jobbe samtidig. Da må man lene seg på studiestøtten, og det er ikke akkurat noe nytt at den bare strekker til husleie og et par brødskiver.
Jeg tror til og med, dette kommer kanskje som et sjokk, men grip deg fast, at Maia, Bjørn og Steffen gjør en enda bedre jobb med noen usle tusenlapper for den jobben de gjør. Det går en grense for hvor mye man orker å gjøre, når en klapp på skulderen ikke betaler for strømregningen som venter.
Jeg vet at dette er for mye og be om, men tenk om Maia, Bjørn og Steffen hadde hatt råd til gulost. Kanskje til og med vellagret Østavind og Jarlsberg.
Nei, sorry, det der var vel å be om for mye.
Vi er billige studenter, så vi klarer oss med Firstprice. Men for all del, ikke la oss være slaver.
Les også: "Mer enn bare til pynt"