Nynorskplikten ingen bryr seg om

En kollega av meg fikk i november en e-post fra Universitetet i Oslo. De hadde registrert at han hadde krysset av nynorsk som sitt hovedmål, og har rett til å få eksamensoppgavene sine på samme skriftspråk. Universitetet lurte likevel på om det var greit om han sa fra seg denne retten, og godtok å få eksamen på bokmål i stedet.

Langt fra alle nynorskbrukere får en e-post. Mange møter opp til eksamen og ser at det slett ikke er et nynorskalternativ tilgjengelig, slik Forskrift om målformer i eksamensoppgaver sier at de skal ha. I akademia fremstår nemlig nynorskkravet som verneplikten gjorde tidligere, og lærestedene som umotiverte tenåringer som prøver å sno seg unna innkalling.

Norsk Målungdom opprettet i høst en egen klageportal for slike rettighetsbrudd. I eksamenstiden fikk de inn klager fra alle de største lærestedene. Til sammen var det ikke mer enn et tjuetalls klager som ble rapportert, men her kan vi nok regne med høye mørketall.

Les også: [Milevis unna nynorskkrav](1)

Lederen av Målungdommen forteller at de mottar særlig mange klager om manglende nynorsktilbud fra studenter ved UiO. Her har det vært et dokumentert problem lenge. Universitas’ arkiver er fulle av rettighetsbrudd, angrende syndere og løfter om bot og bedring. Likevel sendes det fortsatt e-poster som min kollega mottok, og likevel nedprioriteres nynorsken.

Problemet er ikke bare manglende tilbud. I de eksamensoppgavene som blir utdelt på nynorsk er språket gjennomgående dårlig og tekstene er fulle av feil. Det er den brutale konklusjonen i en masteroppgave fra i sommer. Jorunn Simonsen Thingnes språksjekket alle nynorskoppgavene som UiO ga våren 2014. Verst var det ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Der fant hun at kun én av tjue oppgaver var uten språkfeil. Sylfest Lomheim, tidligere leder av språkrådet, kalte praksisen ved universitetet en skam og en skandale. Samtidig forteller studenter oss at de opplever situasjonen som diskriminerende og stressende.

Hovedhinderet i å nå en løsning er at det koster ingenting å bryte loven. Situasjonen i dag er at det er økonomisk rasjonelt å bryte den. Du sparer tid og penger på å gi studentene et dårligere tilbud enn de har krav på, og det koster deg ingenting.

Det burde være uholdbart at loven brytes hvert semester helt uten konsekvenser. Dessverre er det vanlig i akademia. Et annet eksempel er sen sensur. Lærestedene er lovpålagt å gi sensur innen tre uker, men synder ofte uten at det får konsekvenser.

Det finnes hvert fall to løsninger på dagens problem. Det første er å fjerne hele forskriften som gir studenter rett til eksamen på sitt hovedmål. Nynorskbrukere flest forstår bokmål godt. De er, særlig på Østlandet, omringet av bokmål i hverdagen. I studiehverdagen også: norskspråkelig pensum er nesten bare skrevet på bokmål. Da er det kanskje ikke så farlig at nynorskbrukere må finne seg i å få eksamensoppgavene på skriftspråket som majoriteten bruker. Dersom det er logikken du følger: greit nok. Da burde vi fjerne dagens forskrifter.

Les mer: [-Eg vil berre ha språket mitt](2)

Den andre løsningen på dagens problem med utstrakte lovbrudd er å sanksjonere. Det blir ikke gjort i dag. Det bør svi litt å bryte loven gang på gang. Det kan være små bøter som motvirker at det er så økonomisk lønnsomt å bryte loven. Men det kan også være at Språkrådet setter opp et karaktersystem blant lærestedene i Norge etter hvor gode de er på å overholde nynorskbrukernes rettigheter, slik Mattilsynet gir sure smileys til restauranter med skitne kjøkken. Det gir aktivister et våpen i kampen mot dagens diskriminering. En campus full av klistermerker som dokumenterer universitetets brokete overholdelse av pliktene sine svir. Og å få det til å svi er trolig den eneste måten å tvinge gjennom en nødvendig kulturendring i akademia.