Sparetipset som faktisk fungerer

Masete sparetips rettet mot studenter er et sikkert tegn på at studieåret er i gang. Forbrukerøkonomer tapetserer avisene med råd om hvordan du kan få studielånet til å vare, og foreldre over det ganske land lirer av seg moraliserende anekdoter om hvor nøysomt de levde som studenter – lykkelig uvitende om at studiestøtten på deres tid var langt høyere enn i dag,. Du skal ha budsjett i Excel, du skal ha en buffer, du skal spise mat som er utgått på dato. Velkommen til studentlivet.

Allerede blakk? Fortvil ikke. Her er Universitas' guide til den billigste og beste ølen langs Oslo-studentenes hovedpulsåre: 17-trikken

Heldigvis slipper du å forholde deg til disse rådene. Fra og med den dagen depositum er innbetalt og første leie forfalt, er du nemlig blakk uansett. Brorparten av studielånet sneier bare så vidt innom brukskontoen før det settes over til personen eller selskapet som eier boligen man bor i. Du kan puste lettet ut, det er jo ingen penger igjen å sløse bort på uansvarlige utskeielser som mat, klær og sosiale aktiviteter.

For de studentene som ikke har velstående foreldre i ryggen, eller er i en livssituasjon der en ekstrajobb er vanskelig å kombinere med studiene, er det vanskelig å få det til å gå rundt. De blir nødt til å leve på et eksistensminimum som hemmer både livsutfoldelse og kosthold. I en ny undersøkelse i samarbeid mellom Finans Norge og Norsk studentorganisasjon oppgir 3 av 10 studenter at de mener svak økonomi også går utover karakterene. Husleie er den desidert største utgiften for de fleste studenter. Det gjelder særlig i storbyer som Oslo.

Jussprofessor om at SiO økte leie med tre prosent: –⁠ Gir dårlig samsvar med reglene

De høye leieprisene fører altså til sløsing med studenters akademiske potensiale. I tillegg er det irriterende at Lånekassen i mange tilfeller beriker store utleieselskaper, som har lave driftskostnader, elendig service og få ansatte. Her er det rett og slett snakk om forretningsfolk med sugerør i lånekassa. Og selv om forbrukerøkonomer ikke er begeistret når deler av studielånet drikkes opp, er det finere å tenke på at studentene legger igjen penger i studentbarene enn at de samme pengene går til å betale avdrag på utleiers lån på leieboligene – eller enda verre: tas ut som utbytte av utleiebaroner. Jeg benekter ikke at mange utleiere er ryddige og hyggelige folk, men utleiesektoren som helhet er en parasitt på studentenes økonomi.

Husker du denne? Hva med å holde kjeft, Spare-Stine!

Det er ingen tilfeldighet at det har endt slik. Politikerne gjør alt de kan for at norske privatboliger skal være attraktive å eie, gjennom reguleringsplaner, rentesetting og skatter. Samtidig er det en påfallende mangel på helhetlig politikk for å gjøre det norske leiemarkedet levelig, og det er heller ikke så rart: Hvor mange stortingspolitikere tilbringer netter i muggbefengte kjellerhybler? Hvor mange politiske redaktører i riksdekkende aviser leier til blodpris av Fredensborg eller RSV Eiendom? Hvor mange høytstående byråkrater i finansdepartementet bor i kollektiv?

Det hyper-subsidierte boligmarkedet er stort, leiemarkedet er lite og presset. Studenten som kommer på visning i august har valget mellom å skrive under på en ugunstig kontrakt eller å starte skoleåret uten bopel. Utleieren har valget mellom denne studenten og nestemann på lista.

Tusenvis av studenter har stått i boligkø: –⁠ Jeg sover på sofaen til en venn

Storstilt bygging av studentboliger kan være en brekkstang for et langt mer humant leiemarked. SiO som ikke-kommersielle aktører, med et mandat om å holde husleia lav, kan faktisk bidra til å drive prisene ned i hele byen. Slik hjelper studentboliger både de som bor i dem, og alle andre leietakere. Men for at det virkelig skal monne, trengs en satsing langt utenpå det SiO selv kan sette i stand – de trenger drahjelp fra regjering, storting og lokalpolitikere. En kraftig, og jeg mener kraftig, økning av antall studentboliger i Oslo, samt en betydelig reduksjon i SiO-leia, kunne vært det tilbudsjokket leiemarkedet trengte. Khrono rapporterte forrige uke at 315 nye studentboliger i Oslo er erklært subsidiert av regjeringen. Gjør det til 10 315, så nærmer vi oss noe.

Vi har lett for å tenke at priser «bare er som de er», skapt av tilbud og etterspørsel, men de høye leieprisene i Oslo-studentene møter er altså like mye utslag av politikk, og de kan dermed endres med politikk. Så skal forbrukerøkonomene få se at det blir nok penger til både byturer og sparing.