Ministerens vanskelige kamp

Studentåret 2017 starter med en utdanningspolitisk nyttårsrakett: 17. januar lanseres Kvalitetsmeldingen om høyere utdanning – stortingsmeldingen som definerer hva som er god utdanning. Fra studentpolitisk hold knyttes det enorme forventninger til lanseringen. Kanskje – kanskje – løftes utdanningen på norske studiesteder ut av skyggen til forskningen.

I sluttetappen av regjeringens periode skal kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) bestige akademias Mount Everest; den middelmådige kvaliteten på norsk utdanning. Mange kunnskapsministre før ham har prøvd, men uten hell. Studiebarometrene, som måler studenters opplevelse av egen utdanning, viser en vedvarende tendens til at mange studenter er misfornøyd med både undervisning og veiledning. Og når det kommer til forbedring er universitetene sin egen verste fiende. De klarer ikke å løse problemene selv, samtidig som forsøk på reform utenfra slås ned på som angrep på den akademiske friheten.

Reformer i utdanningssektoren er ofte basert på tvang ovenfra og ned. Kvalitetsmeldingen kommer sannsynligvis til å inneholde rådgivende anbefalinger, som det blir opp til institusjonene å implementere. Isaksen vil nok oppfordre universitetene og høyskolene til å endre seg på eget initiativ fordi tvang har vist seg å ikke fungere i sektoren. Spørsmålet er om endringsviljen vil nå helt ned til studentene i auditoriene.

Universiteter har knapt endret seg på 1000 år. Det er ikke bare ved naturhistorisk museum man forvalter fossiler. Mens forskningen defineres av fremskritt, får antikvariske undervisnings- og vurderingsformer herske på utdanningssiden. Forelesere droner i vei to timer i uka og studentene uteksamineres med kompetanse i fire timers skoleeksamen.

Det utslitte mantraet om «forskerfri og undervisningsplikt» uttrykker det best: Har du ambisjoner om en akademisk karriere bør du samle publiseringspoeng i stedet for å inspirere studenter. Men professorene må snart begynne å kikke ut av elfenbenstårnet sitt. Prioriterer du ikke undervisning er du en utdøende rase og har ingenting på et universitet å gjøre. Og det hjelper ikke å skylde på late studenter, slik resultatene fra NOKUTs nye undervisningsundersøkelse viser at forelesere gjør. Om studentene ikke deltar, er det fordi foreleserne ikke evner å skape engasjement.

Det kan vise seg at Isaksen er for optimistisk med tanke på universitetenes omstillingsvilje. Sittende regjering fortjener riktig nok en klapp på skulderen for sin innsats i akademia. Kvalitetsmeldingen vil trolig ha mange viktige tiltak som handler om merittering av dyktige undervisere, økt samspill med arbeidslivet og høyere forventninger til studentene. Men hvis den kun blir rådgivende vil meldingens avtrykk dessverre ligge utenfor kunnskapsministerens kontroll. Dersom regjeringens reform blir feilslått er det utdanningsstedenes skyld, og Isaksen må stille seg i rekken av statsråder som ikke klarte å hanskes med mastodonter som de norske universitetene.

Vi bør være stolte over å ha lik rett til utdanning. Nå er det tid for å ta kampen for god utdanning. Universitetene bør gripe muligheten til å skape endring nedenfra og opp med begge hender. For det som kommer etter gulrot er pisk. Vi har ikke råd til å betale for middelmådighet lenger. Om akademikerne virkelig ønsker å verne om friheten sin bør de innstille seg på å levere bedre undervisning sporenstreks.