Vi må snakke om dødelige våpen

Norsk offentlighet raste etter regjeringen annonserte at de ville sende vester, hjelmer og samband til Ukraina for en knapp måned siden. Våre skandinaviske naboer hadde ikke vært vonde å be, og Norge burde følge deres eksempel, var tonen til kritikernes samstemte sang.

Allerede neste dag hadde pipa fått en annen lyd: 2000 norskproduserte panservernvåpen skulle sendes til slagmarken. For første gang på 60 år har Norge donert våpen til et land i krig. Det er et urovekkende paradigmeskifte i norsk krigspolitikk.

Les også: "Språkforskning for fred"

Det er særlig fordi debatten nesten utelukkende dreier seg rundt realpolitiske forhold; Vi har diskutert hva som er praktisk og hensiktsmessig for Norge å gjøre i denne situasjonen, og svært lite om hva som er moralsk rett å gjøre. For eksempel: På NRK Debatten påpekte leder i Sosialistisk ungdom Synnøve Snyen Kronen, risikoen for at norsksendte våpen kan havne i feil hender, både på kort og lang sikt. Selv om Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent at magefølelsen sier «send våpen», så må konsekvensene av en slik avgjørelse utredes nøye, med vår egen sikkerhetspolitiske situasjon i mente.

Realpolitiske aspekter skal åpenbart være en del av diskusjonen om våpendonasjoner til Ukraina. Men det er uheldig at våpendebatten har kjørt seg bomfast i et konsekvensialistisk spor. Selv om politikere og myndigheter skal veie opp internasjonale hensyn mot rikets sikkerhet, og utrede konsekvensene av ulike handlingsalternativer, skal de samtidig stå fjellstøtt i de verdiene som ligger til grunn for krigspolitikken. Slik bråhast, som regjeringen nå har utvist, går på verdiene løs. Det er en skummel presedens å sette, uavhengig av om man er positiv eller negativ til våpendonasjoner til Ukraina. Det er vanskelig å se for seg annet enn at terskelen for å donere våpen i fremtiden er betydelig senket.

Les også: "Honours-programmet er en mislykket PR-strategi"

Mangelen på moralfilosofiske og pliktetiske aspekter ved våpendonasjoner, har gjort avgjørelsen uforsvarlig. Det er ikke til å stikke under stol at våpen, i en krigssituasjon, ikke har noen annen hensikt enn å gjøre skade, eller true med å gjøre skade, direkte eller indirekte på mennesker. Dersom Norge donerer våpen, velvitende om dette, har vi blod på våre hender?

Det er knyst fra landets filosofer. I en [kommentar](cc) i Universitas i fjor vår fastslo Eskil Gausemel Berge, at det er «slående hvor lite fremtredende filosofene er i samfunnsdebatten». Der andre akademikerne stiller opp til analyser og kommentarer på sitt fagfelt, holder filosofene tilbake, når vi trenger dem som mest. Filosofene skylder det offentlige ordskiftet å sette søkelys på grunnleggende verdispørsmål, i stedet for at skjellsettende omveltninger i norsk politikk går totalt under radaren.

Et sted å starte diskusjonen er Bjørnar Moxnes’ magefølelse. Hans utsagn rører ved noe elementært i argumentasjonen rundt våpendonasjoner; Mange føler at det er det rette å gjøre. Og magefølelsen er ikke nødvendigvis en dum indikator på hva som er rett og galt. Den skotske filosofen David Hume tok til orde for å la følelsene, i større grad enn fornuften, være en pekepinn for hva som er god moral. Dersom vi tror mennesket har en iboende intuitiv følelse av hva som er rett og galt, er det magefølelsen som bør bestemme hva vi burde gjøre? Det ville kanskje Hume gitt tommel opp til.

En annen interessant tråd å plukke opp, er utenriksminister Anniken Huitfeldts generelle linje fra samme program av Debatten: «Norge må ikke dukke under». Huitfeldt tok til orde for at vi har et ansvar om å ikke være nøytrale og vise solidaritet med parten vi politisk støtter. Ansvarsargumentet er i utgangspunktet moralpolitisk, men mister all troverdighet når ansvaret presenteres som selvfølgelighet, i stedet for å forklares. Hvorfor har vi et moralsk ansvar for å sende våpen til akkurat Ukraina? Hvordan og hvorfor skiller denne konflikten seg fra andre, de siste 60 årene?

Uenigheter blant filosofer er like vanlig, om kanskje ikke enda vanligere, som i alle andre fagfelt, men poenget er ikke at offentligheten skal bli servert en fasit. Vi må ta et like stort dypdykk ned i de etiske problemstillingene, som i de realpolitiske argumentene. Til syvende og sist, så burde det være avgjørende hvorvidt vi synes det er rett eller galt å sende dødelige våpen til krig. Da trengs dyktige fagfolk til å lose og styre debatten inn på spørsmålene vi burde ta stilling til, før vi forhastet tar en avgjørelse vi muligens ikke kan stå innenfor.

Les også: "Slutt å måle min BMI"